25.04.12 Av: Marit Stykket
| | | | | 0 kommentarer

“Engineering is cool”

I skrivende stund deltar jeg på en studietur til Shanghai sammen med ANE – Association of Nordic Engineers (Sevriges Ingeniører, Ingeniørforeningen i Danmark og NITO). Kina mangler demokrati og praktiserer dødsstraff. Likevel mener jeg at vi må kunne se om det er noen erfaringer  vi kan hente med oss for å løse mangelen på ingeniører. Her lyser skyskrapere i mot oss som tegn på både Kinas vekst og flott ingeniørkunst.

Så langt har vi besøkt Aker Solutions, Kongsberg Maritime, Volvo og Danfoss. Fire spennende nordiske bedrifter. Noe som gjorde spesielt stort inntrykk i dag var en samtale med 7 unge ingeniører ansatt hos Volvo, tre kvinner og fire menn. De svarte ærlig og åpenhjertig på alle våre spørsmål om livet som ingeniør, først med sjefene tilstede og så litt på egenhånd. Det var en sterk stolthet over å være ingeniør: – uten ingeniører, ingen samfunnsutvikling. Forventingene deres etter endte studier var at de skulle få godt betalte jobber rett etterpå og at de ut fra sine gode kvalifikasjoner og store arbeidsinnsats ville stige raskt i gradene.  Samtidig ble møtet med arbeidslivet et lite sjokk: teoretisk klokskap kunne ikke utligne betydningen av praktisk kunnskap. Betydningen av å finne seg en god sjef ble også presisert:  “en god sjef betyr like mye som et godt ekteskap”.

En av dem utfordret oss vestlige ingeniører på å bli mindre redd for kinesisk dominans, og viste til at svenskene er eksperter på multinasjonale suksessvirksomheter, samtidig som de er eksperter på teambuilding og innovasjon.

700 000 ingeniører utdannes årlig i Kina, så talentpoolen er stor.  Samtidig sier bedrifter vi har snakket med, at de nyeksaminerte kandidatene er flinke og arbeidssomme, men de krever tett oppfølging og er svært klar over egen markedsverdi. HR-avdelinger har måttet bli oppdimensjonert for å sikre rekruttering av de “rette ingeniørene”. Vi får høre at ingeniørene blir maks to til tre år i bedriften, og omtales som karrierister. Kanskje vi har noe å lære på forhandlingsfronten også, for lønnsveksten har vært på nærmere 9 prosent i snitt de siste 7-8 årene.

Hva gjør så bedriftene i Shanghai for å å rekruttere og beholde kinesiske ingeniører? Kravene de må oppfylle eller forholde seg til er mange. Gode arbeidsforhold, gratis lunsj, transport til arbeidet, utviklingsmuligheter, mer ferie, rask avansement og sist men ikke minst stadig høyere lønn. Videre forventer de dyktige forfremmelse og sjefsansvar allerede etter to til tre år.

Konklusjonen er foreløpig at vi må løse ingeniørmangelen uten stor hjelp fra kinesiske ingeniører. Vår egen utdanning med problemløsing som pedagogisk metode, fungerer svært bra, men stoltheten over ingeniøryrket er noe vi bør ta med oss. Selv om søknaden til ingeniøryrket har økt med hele 25% i år, er det vel dessverre noen år til at vi får høre fra en kvinnelig norsk ingeniør at “here, it is pretty cool to be an engineer”.

- Marit

Post to Twitter Tweet This Post

28.03.12 Av: Marit Stykket
| | | | 0 kommentarer

Statsråd til å piske halt hest?

Norge trenger  flere hundre tusen nye  boliger  de neste åtte årene. Ap vil nå ha en egen boligstatsråd som skal øke takten på boligbygging gjennom blant annet raskere byggesaksbehandling. Med tanke på hvor fragmentert ansvaret for norsk boligpolitikk er i dag kan det være lurt med en slik superstatsråd som sterk pådriver og veirydder .

Men, hvor er kommuneingeniørene som skal planlegge og tilrettelegge den storstilte utbyggingen? Ingeniørmangelen i kommunene er i allerede i dag kritisk, og situasjonen er i ferd med å bli en varslet katastrofe. I følge NITOs årlige behovsundersøkelse synes 75 prosent av kommunene at det nå er ganske vanskelig eller meget vanskelig å få tak i ingeniører. 82 prosent av kommunene tror det vil være ganske vanskelig eller meget vanskelig å skaffe ingeniører fremover, og 69 prosent av kommunene ser for seg at de kan miste ingeniørkompetanse de nærmeste årene de ikke vil klare å erstatte.

Det spøker også for etterveksten. NITO har spurt de 9000 studentmedlemmene sine i hvilken sektor de ønsker å jobbe. Kun 2,7 prosent svarer kommune. I fjor var det 6,5 prosent av de nyutdannede ingeniørene som begynte i kommunal sektor.  Året før var tallet 9,5 prosent. Kommunene trenger å ansette minst 15 prosent nyutdannede for å demme opp for sitt ingeniørbehov. Konsekvensen er at cirka en tredjedel av teknisk sektor i landets kommuner allerede nå driftes på et kritisk lavmål.

Lønn er et sentralt virkemiddel for å kunne rekruttere og beholde alle typer kompetanse, også ingeniører.  Ingeniørenes lønn fastsettes i den enkelte kommune, og det gir kommunene en gylden mulighet til å kunne bruke lønn som virkemiddel for å beholde og få tak i nye ingeniører.

Samtidig vet vi fra undersøkelser blant de 69 500 ingeniørene i NITO at lønn ikke er alt. Ingeniørene tiltrekkes også av spennende oppgaver og utviklende fagmiljøer. Men, Norge har mange små kommuner ,  som sliter med å kunne tilby dette. Ytterligere samarbeid kan være en del av løsningen, men mange må nok belage seg på å slå seg sammen.

KS har uttalt til NITO at det er ikke ingeniørmangel de er mest bekymret for fremover. Det bør den eventuelle nye boligstatsråden være hvis han eller hun skal imøtekomme behovet om 38 000 nye boliger i året frem mot 2020.

- Marit

Post to Twitter Tweet This Post

27.03.12 Av: Marit Stykket
 0 kommentarer

Myter om ingeniøren

Noen ganger kommer man over godt forfattede tekster med poeng det ikke går an å komme bort fra. I et blogginnlegg skriver Olav Brostrup Müller om vrangforestillingen mange har av ingeniøren. Han har rett – vi trenger hjelp til å slå i hel noen myter om ingeniører, vi må få opp interessen for realfag. Vi trenger en bevisstgjøring rundt at ingeniøryrket har behov for kreative mennesker for å fylle alle de ledige jobbene, og for at Norge skal score høyere på innovasjon.

God lesning!

- Marit

Post to Twitter Tweet This Post

23.03.12 Av: Editor
| | 1 kommentar

Hvor bra står det egentlig til med norsk næringsliv?

gunn_ovesen

Kjell Terje Ringdal fra Markedshøyskolen langet nylig ut mot norsk innovasjonsevne, norsk innovasjonspolitikk og Innovasjon Norge i en kronikk i Aftenposten. Han presenterte en velkjent fortelling: Norge er et av Europas svakeste innovasjonssamfunn.  Han ser en sammenheng mellom “sløve ungdommer bosatt i en mental polvott, naturfiksert riksfjernsyn og manglende innovasjonskraft”.

Retorikk og virkelighet

Retorikken er kreativ, men analysen er svak. Det er bred enighet om at produktivitet og verdiskaping henger sammen med evnen til å løse problemer og tenke nytt, og Norge er ikke bare verdens rikeste land. Vi er også det mest produktive. Det tyder på at vi har stor evne til innovasjon.

De internasjonale sammenligningene til blant andre EU undervurderer innovasjonsevnen til norske bedrifter.  Vi har en næringsstruktur dominert av bedrifter som relativt sett investerer lite i forskning. Men innovasjon er mye mer enn forskning. Innovasjon hviler på bruk av ny og til dels meget avansert kunnskap i vid forstand.
I statistikken klassifiseres både olje- og gassindustrien og havbruket som «lavteknologiske» næringer. De er derfor ikke med i EUs komposittindikator for innovasjon: Innovation Union Scoreboard.  Dette er tøys. Vi vet at disse næringene er meget kunnskapsintensive og teknologisk avanserte.

Allikevel grunn til bekymring

Allikevel er det utviklingstrekk som bekymrer meg.
SSB rapporterer for eksempel om en nedgang på 3 prosentpoeng i bedriftenes «Ikke-FoU» innovasjon, fra 27 til 24 prosent fra perioden 2006-08 til 2008-10.  Bedriftene rapporterer færre aktiviteter som skal føre frem til nye eller forbedrede produkter og prosesser.

Vi finner den klareste nedgangen innenfor telekommunikasjon, IKT og informasjonstjenester og “annen forretningsmessig tjenesteyting”, som er aktiviteter som har følger for hele næringslivet. Vi ser også en nedgang i bedriftenes FoU-investeringer.

Det kan godt være at noe av denne nedgangen skyldes rasjonelle tilpasninger til den økonomiske nedgangen. Med andre ord: Noen av disse bedriftene vil øke innovasjons- og FoU-aktiviteten når krisen er over. Men det er også funn som tyder på at vi er vitne til noe som kan være en mer strukturell nedgang. Nedgangen startet nemlig før finanskrisen.
Til SSB begrunner bedriftene nedgangen med mangel på kapital og problemer med å finne og holde på kompetent arbeidskraft.

Todelingen av norsk næringsliv

Vi arbeider nå for å få frem et mer nyansert og mer realistisk bilde av hva som egentlig foregår i det norske næringslivet.  Jeg tror at noen av de blinkende varsellampene kan skyldes at vi har fått en todeling av norsk næringsliv.

På den ene siden har vi en innovativ og teknologisk avansert olje- og gass-sektor som tjener meget godt. Denne sektoren er ikke begrenset til Nordsjøen. Det er mange konsulenter og underleverandører på fastlandet som tar del i denne verdiskapingen, og det gir derfor ikke noen mening å trekke et for klart skille mellom det utaskjærs og det innaskjærs Norge.
Å hevde at denne verdiskapingen ikke er reell fordi oljen er en gave vi har fått gratis fra Gud er naivt.  Dette eventyret har bare vært mulig gjennom enorme investeringer i teknologi og kompetanse.  Men det kan være at suksessen innenfor petroleum er blitt et problem for andre deler av industrien.

Olje- og gassindustrien suger opp kompetent arbeidskraft, øker kostnadsnivået og styrker den norske krona. Inntil et visst punkt kan disse utfordringene være med på å tvinge resten av næringslivet til å innovere. De må øke produktiviteten for å henge med i den internasjonale konkurransen. Men det er også grenser for hvor mye bedriftene utenfor olje- og gassektoren kan tåle av slike ekstreme påkjenninger. Det kan være grunnen til at de nå forteller SSB at de ikke får tak i penger og arbeidskraft med relevant kompetanse.
Problemet er med andre ord ikke at norsk næringsliv ikke er innovativt, men at deler av næringslivet tjener så mye at det svekker innovasjonsevnen til andre deler av næringslivet. Det tilsier at vi må gjøre mer for å beholde kunnskapsnivået og styrke innovasjonsevnen til dem som ikke betjener olje- og gassektoren.

I Innovasjon Norge tar vi dette meget alvorlig, for vi skal sørge for innovasjon i alle landsdeler og i store deler av næringslivet.  Vi vil arbeide for å bevare mangfoldet i norsk næringsliv, slik at vi står bedre rustet til å møte både globale og nasjonale endringer. Vi trenger flere ben å stå på enn olje- og gassindustrien.

- Gunn

Post to Twitter Tweet This Post

20.03.12 Av: Editor
| | 0 kommentarer

Hvilket fotavtrykk ønsker du å sette på verden?

37000_10150200106585581_802480580_13236065_858399_n

Den 20. – 21. mars avholdes det Partnership for Change -konferanse i Oslo. Her diskuteres det hvordan bedrifter kan ta samfunnsansvar. Oppmerksomheten rundt samfunnsansvar i næringslivet er økende, både i Norge og globalt. Blant annet stilles det ofte krav om dette, når bedrifter ønsker å investere i utlandet.

I Norge passerer vi nå en befolkning på 5 millioner, og selv om vi trenger flere mennesker i Norge, driver vi som mennesker rovdrift på kloden og de få ressursene som er igjen. Gjennom å fritt bruke kapitalstyrt teknologi pøser vi forurensning og gift ut, som de fattigste på kloden må lide av. Vi kan i media daglig lese om naturkatastrofer, sviktende avlinger og dermed millioner av mennesker uten mat. Dette er et ansvar vi ingeniører må ta inn over oss.

Det er et ordtak som sier:  “With great power comes great responsibility”. Kunnskap er makt, og vi ingeniører sitter idag på en kunnskap som vi skylder å bidra til en positiv utvikling. Meningen med disse ordene er ikke at vi skal få dårlig samvittighet, men å understreke at vi som enkeltindivider må ta et medmenneskelig ansvar, der vi enn måtte være. Dette gjelder ikke bare i det private, men også i de valg vi tar i en arbeidssammenheng. Vi må være medmennesker uavhengig av hvor vi befinner oss, og vurdere konsekvensene av våre handlinger.

På næringslivets bistandskonferanse tidligere i år, ble det frimodig satt likhet mellom næringslivsutvikling i uland, og bistand. Dette er en farlig ting å ta lett på, og de må vurderes hver for seg. Ja, næringslivsutvikling kan ha svært positive effekter, som sørger for både arbeidsplasser og kapital til trengende mennesker. Samtidig så kan ingen utvikling finne sted, med mindre enkelte elementer allerede er på plass. Til dette kreves det utviklingsbistand.

Utviklingsbistand kan eksempelvis gjøres ved å etablere kostnandskrevede infratruktur, i land hvor dette ikke eksisterer. Det er også svært viktig å ha tett dialog med myndigheter og lokalbefolkning, slik at utviklingen er i tråd med de kulturelle behovene. Det er en medmenneskelig plikt å sørge for at livene til de menneskene vi påvirker, får det litt bedre enn før vi møtte dem.

Som leder for Ingeniører Uten Grenser i Norge, betyr det enormt å få støtte fra fagorganisasjonene NITO og Tekna. Fremover ønsker vi også å tilby medlemsskap til  bedrifter som ønsker å støtte oss i dette arbeidet.

Som medmennesker har vi en krevende oppgave foran oss, men ved å ta dette ansvaret alvorlig, er jeg overbevist om at det er mulig å etterlate et positivt fotavtrykk i denne verden.

- Emanuel

Post to Twitter Tweet This Post

05.03.12 Av: Marit Stykket
| | | | | 0 kommentarer

Lønnsoppgjør, moderasjon og markedskrefter

Vi nærmer oss lønnsoppgjørstider! I slutten av denne uka samler vi over 300 tillitsvalgte på Gardermoen for å bestemme retningen for årets lønnsforhandlinger for NITOs medlemmer. I denne bloggposten ønsker jeg å se litt nærmere på tre oppslag i Dagens Næringsliv (DN).

Sist mandag var jeg på sistesiden under overskriften “Moderasjon er en misfortåelse”. Seinere i uka var LO Telemark på forside og krevde 0-oppgjør. I lørdagens DN var NITO igjen i fokus. Da viste Stig Lægreid, hovedstyremedlem og leder for NITOs forhandlingsutvalg for privat avtaleområde, til at jobbskifter lønner seg – veldig mye!

For å ta det siste først; NITOs lønnsstatistikk viser at de som byttet jobb i privat sektor sist år i snitt økte lønnen med 16%. Dette er selvfølgelig langt over det vanlige. Dette har vært lite fokusert i Norge, men ingen tvil om at markedskreftene er av stor betydning. Vår søsterorganisasjon Sveriges Ingeniører har derfor målsatt at en stor andel av deres medlemmer skal skifte arbeidsgiver hvert år. Burde vi gjøre det samme? Jeg synes egentlig det burde være unødvendig. Jeg forventer i grunnen at norske arbeidsgivere ser framover, vurderer hva som er kritisk kompetanse og gjør de nødvendige tiltakene, inklusiv lønnsopprykk, for å beholde kompetansen. Er dette for mye forlangt? Svaret er gitt i vår statistikk, men hva mener dere?

Så tilbake til krav om 0-oppgjør fra LO i Telemark. Årsaken er selvfølgelig at industrien i denne regionen er konkurranseutsatt eksportindustri som møter tøffe tider i et nedadgående globalt marked. Da synes jeg det er flott at LO Telemark viser ansvar for framtiden til egne arbeidsplasser.

Det er akkurat det NITOs lønnspolitikk handler om, og som er årsaken til at jeg kan si at “moderasjon er en misforståelse”. Vår lønnspolitikk tar utgangspunkt i situasjonen i den enkelte virksomhet, og det sier seg selv at ingen tillitsvalgte vil bidra til dårlig levedyktighet for egen arbeidsplass. Vi ønsker gode, framtidsrettede og sikre arbeidsplasser. Med lokal lønnsdannelse kan derfor lønnstilleggene for NITOs medlemmer variere fra null til tosiffrede prosentpoeng. Med en generell moderasjon vil fordelingen av overskudddet i den delen av norsk næringesliv “går så det suser” gå i eiernes favør. Det er ikke vi tjent med! Vår lønnspolitikk legger til rette for at arbeidstakerne skal ha sin rettmessige del av kaka. Det vil vi i NITO alltid kjempe for.

Dette gjelder også i høy grad våre medlemmmer i offentlig sektor. Utdanning, kompetanse og markedskrefter må også legges til grunn for lønnsdannelsen i offentlig sektor. Her har vi store utfordringer som ikke løses i et hovedoppgjør. Skal Norge løse fellesoppgavene og gi befolkningen de tjenestene den etterspør på det nivået vi forventer, må vi legge en felles strategi. Kompetanse, ansvar og resultater må lønne seg for at vi skal greie å rekruttere ungdom til kritiske yrker i offentlig sektor, og NITOs lønnspolitikk legger nettopp opp til det!

Jeg etterlyser en strategi med bred forankring,  for selv om LO sine grupper har en sterk stemme, er ikke generell moderasjon rette svaret i årets oppgjør!

- Marit

Post to Twitter Tweet This Post

29.02.12 Av: Marit Stykket
| 0 kommentarer

Samferdselsprosjekter og transportplaner

Samferdselsprosjekter og transportplaner – her mener jeg man ofte møter to store ufordringer. For det første er det vanskelig å få til langsiktighet utover ett budsjettår eller en valgperiode. For det andre krysser ofte samferdselsprosjekter, da særlig toglinjer og veier, over flere kommuner og fylker, noe som er med å gi mange utfordringer.

Fra et økonomisk ståsted vil et flerårig prosjekt bindes opp økonomisk så det blir gjennomført etter planen. Dessverre er tendensen ofte politiske omkamper, noe som igjen fører til at planen ryker. Det blir med andre ord for lite forutsigbart.

Man risikerer også at planene ryker fordi kostnadene blir langt høyere enn de i utgangspunktet var tiltenkt. Løsningen kan være å få inn flere ingeniører på den økonomiske plansiden for å sikre at de økonomiske anslagene blir mer realistiske. Man kan anta at de faglige anbefalningene ”skvises” litt for å få ned kostnadene, som de manglende boltene i tunnelen på E18.

Planleggingen av større vei- eller jernbaneprosjekter lider også under det kommunale selvstyret etter min mening. Ofte tar det vinter og vår, og gjerne flere av dem, for å få på plass den politiske behandlingen av reguleringsplaner, vernehensyn, landbrukshensyn, eventuell ekspropriering og annet som må til før en kan gå i gang med å bygge en veistrekning. Dette resulterer i at mange veistrekker bygges ut med noen kilometer av gangen, og det blir lite helhetlig vei (og tilsvarende bane).

NITO er ikke imot det kommunale selvstyret, men det kan godt hende det er behov for noe overordnet styring på større samferdselsprosjekter. Kanskje må det teknologiske og ingeniørfaglige hensynet veie tyngre enn for eksempel landbrukshensyn eller vernehensyn?

Uansett er det en utfordring for politisk samhandling mellom stat/fylke og kommune. Jeg sitter igjen med et inntrykk at det letteste er å få politisk gjennomslag for en stor bro som kun dekker en kommune og 300 innbyggere, enn det er å få bygd ut E18 med samme bredde over flere mil.

NITO har også et miljø å ta hensyn til, og det handler først og fremst om å satse kollektivt i tettbygde strøk, slik jeg ser det. I tillegg må vi legge til rette for næringslivet med stabile veier, stamvei over fjellet og andre effektiviserende tiltak, noe jeg vet NHO også ønsker å jobbe for.

- Marit

Post to Twitter Tweet This Post

29.02.12 Av: Trond Markussen
| | | | 0 kommentarer

Hvorfor er det så mange som stryker?

For tredje år på rad er Høgskolen i Narvik den statlige høgskolen i landet hvor flest studenter styrker. Dette var et av hovedoppslagene til NRK Nordland på mandag(27.02), hvor jeg ble intervjuet og fikk tale NITOs sak.

Men hvordan påvirker det våre studenter? Og ikke minst hvordan påvirker det de som kanskje vurderer et ingeniør- eller teknologstudiet? Skremmer vi vekk studenter med slike høye stryktall?

Strykprosenten for norske studenter falt i 2011, men ikke for høyskolene og blant ingeniørstudentene, kan man lese i TU. Det er en utfordring at vi har både høye stryktall, og at frafallet er høyt. Hvordan motiverer vi ungdommen til å velge ingeniøryrket? Behovet for ingeniører er stort, vi mangler 16 000 ingeniører! Da må vi finne ut hva vi kan gjøre for å få flere til å velge ingeniørutdanningen.

Matematikk er vel gjerne det faget som er tøffest, og at det er der man stryker. Nå er det vel ofte slik at de som stryker fortsetter sine studier, de tar opp igjen matematikken og kommer seg videre. Men det medfører at de får en høyere arbeidsbelastning, og kanskje et lengre studieløp enn de opprinnelig hadde planlagt.

Hva kan vi gjøre for å redusere stryk i matematikk på ingeniørutdanningene?

Et svar kan være at vi må satse mer på matematikk allerede på barneskolen og utfordre hele veien. Dette stiller krav om dyktige matematikklærere allerede på et tidlig tidspunkt. Har vi de beste lærerne på disse klassetrinnene?

Næringslivet kan vel kanskje også være en viktig læringsarena, tilby bedriftsbesøk, praksisplasser, bachelor- og masteroppgaver og ikke minst sommerjobber til studentene. Gi dem mulighet til å se hvordan fagene de lærer på skolen kan brukes i arbeidslivet, og gi dem noen knagger å henge teorien på.

Det er nok ikke umulig å finne gode løsninger, men det krever innsats og at vi sammen bidrar.

- Trond

Post to Twitter Tweet This Post

24.02.12 Av: Editor
| | | | | 0 kommentarer

Hvor skal vi finne ingeniørene?

bilde

Vi mangler 16000 ingeniører i Norge sies det. Vi har manglet ingeniører lenge og mangelen blir visst større og større. Mange tenker mye på dette. Teknologi må inn i skolen, og faget “Teknologi og forskningslære innføres”. For få elever velger matematikk. Det ble en stund gitt ekstra poeng til de som valgte matematikk. Begrenset suksess for begge tiltakene og andre tiltak virker også for lite. Det er som man fisker etter ingeniører i “dødt hav”.

“I gode gamle dager”-
Vi satt 28 gutter og jenter foran matematikklæreren for 3RA på Stabekk Gymnas våren 1978. Vi hadde alle i valget av reallinjen bestemt at vi skulle studere noe som krevde matematikk og fysikk. Av oss 28 møttes 8 på NTH, hvor mange som begynte på ulike ingeniørhøgskoler eller tok bachelor/mastergradsutdanning i utlandet vet jeg ikke. Men at de var flere enn oss som begynte på NTH er jeg sikker på. Vi var alle interesserte og var fisker som bet på agnet når høgskolene fisket etter oss. Da var det også for lite ingeniører, og det visste vi. Antallet studiesteder økte og utover i 80-årene ble det en stund nesten nok ingeniører.

Hvor er de de tekniske interesserte “gymnasiastene” i dag eller ser vi ikke skogen for bare trær?
Alle tiltakene for å høyne interessen for teknologi er myntet på de som går på Studiespesialiserende Studieprogram, også kalt Allmennfag. Kanskje dette er feil sted å sette inn støtet? Kanskje vi som gikk på reallinjen aldri hadde begynt på Allmennfag i dag?
Hver dag er jeg på Ås VGS og underviser 16 elever på VG2. De er alle interesserte i teknologi, noen er også interesserte i matematikken som beskriver teknologien. Elevene mine programmerer mikrokontrollere som styrer elektronikk. De kopler opp nettverk for datamaskiner. Ingen av disse elevene er på Allmennfag. De går på VG2 Dataelektronikk. Jeg tror at ingeniørspirene for fremtiden befinner seg her. Men ingen spesielle tiltak er gjort for å rekruttere mine elever til høgskoleutdanning. Vel, utenom de tiltakene jeg har gjort for dem selv.

Kan disse elevene bli ingeniører?
Ja de kan bli ingeniører, men er det enkelt? I hovedsak har Yrkesfagelevene 2 veier:
1. SSP påbygning.
2. Forkurs for ingeniørutdanning
SSP påbygning tilbys i Videregående skole. Problemet er at de færreste videregående skoler tilbyr nok matematikk og fysikk for ingeniørutdanning, så dette er ingen god mulighet. Forkurset er en god mulighet, MEN det er et stort MEN. Forkurset tilbys av høgskolene og Nasjonalt Råd for teknologisk utdanning vil IKKE markedsføre forkurset overfor elevene på yrkesfag. (Medlem av dette rådet Terje Tvedt i e-post til undertegnede 17/3-2009. Jeg forstod det slik at han uttalte seg på vegne av rådet.) Begrunnelsen for ikke å gjøre dette er at en ikke vil avbryte fagutdannelsen til yrkesfagelevene som bør avsluttes med fagbrev. Dette er en underlig begrunnelse. Mange fagutdannelser avbrytes, men da av mangel på læreplasser! Det er mange nok elever til både ingeniørutdanning og fagutdanning. Resultatet er at altfor få elever, lærere og rådgivere på VGS kjenner til forkurset som en mulighet for VG2 elevene fra Yrkesfag.

Er det mange elever som det gjelder og går det bra for de som forsøker?
31,5 % av de elevene som begynte på VG1 høsten 2011 begynte på et av programmene Elektrofag, Teknikk og Industriell Produksjon, Service og Samferdsel, Design og håndverk eller Bygg og anleggsfag. Alle disse programmene er fag som kan rekruttere til ingeniørutdanning. Dette er mange elever, og for guttene, som utvilsomt er de som er mest interesserte i ingeniørfag er prosentandelen cirka 40. Dette er en stor del av de aktuelle ingeniørkandidatene.
De siste årene har jeg reklamert sterkt for forkurset for de mest teoretiske av elevene i VG2 Dataelektronikk. Det er ulikt fra årskull til årskull, men som regel 10 – 25 % begynner på forkurset. De rapporterer tilbake 3 meldinger:

- Flere burde gjøre dette.
- De greier seg bra.
- Elevene fra Ås VGS er de eneste som kommer direkte fra VGS.

Mer har jeg ikke å si. Det skulle holde.

- Arne

Post to Twitter Tweet This Post

17.02.12 Av: Editor
| | | | 0 kommentarer

Norge 2020 – Hva skal vi leve av i framtiden?

199224_9170400293_790955293_228700_1107_n

For snart to år siden inviterte næringsminister Trond Giske unge næringslivsledere til å tenke om framtidens Norge og framtidens næringsliv. Litt mindre oppmerksomhet fikk gruppen av unge tillitsvalgte som ble invitert til å tenke om de samme temaene. I denne gruppen har NITO delatt med to personer, Inger-Elise Ekornås og undertegnede. Mandag hadde begge gruppene felles avslutning og lansering av boken prosjektet har resultert i.

Gjennom fem møter har vi diskutert tema som forskning og utdanning, innovasjon og ny teknologi, den norske modellen og klima og miljø. Det har vært interessante diskusjoner med perspektiver fra ulike bransjer og ulike fagforeningers vinklinger. De siste dagene har utvalget fått noe kritikk for å ikke levere felles konklusjoner og anbefalinger. Det var heller aldri meningen. Jeg tror også diskusjonene i gruppen hadde blitt mindre konstruktive om alle var mer opptatt av å få gjennomslag for sitt syn framfor å dele erfaringer. Likevel har vi fått mange anledninger til å fortelle om hva som er viktig for NITOs medlemmer. Giske skal ha ros for å legge til rette for en viktig debatt, en debatt vi også har tatt med oss utenfor møtene.

Heller ikke jeg skal skryte på meg å ha alle svarene på hva som skal til for å redde oss etter oljen, men i løpet av utvalgsarbeidet har jeg blitt mer bevisst på grepene vi må ta. Dette er noen av dem.

Samarbeid
Innovasjon handler ikke bare om produkter, men også måten vi gjør ting på kan også bli bedre. Det flate strukturen i det norske arbeidslivet gjør det enkelt å komme fram med gode idéer og forbedringsforslag. Samarbeid og dialog mellom arbeidsgivere og tillitsvalgte bidrar til et lavt konfliktnivå og ro til å få jobben gjort. Derfor har også norske arbeidstakere en høy produktivitet. Vi må se muligheter og hele tiden prøve å bli bedre.

Utnytte forutsetninger
For å bli god, må man øve. Derfor bør vi bygge videre på de områdene hvor vi allerede er gode, eller har andre spesielle forutsetninger for å lykkes. Dette innebærer for eksempel at vi bør bygge videre på kompetansen vi har bygget opp inne maritim og offshore. Kværner Verdal har lenge bygget understell til oljeplattformer, bygger nå understell til offshore vindmøller også.

Norge har en høyt utdannet befolkning. Dette er også en ressurs som vi bør utnytte. Spesielt kan vi bli bedre til å utnytte kompetansen til innflyttede arbeidstakere.

Langsiktighet
For å kunne skape nye bedrifter og ny industri i Norge, kreves det langsiktighet. Mange gode ideer har blitt til bedrifter og produkter, men ofte er drømmen å bli kjøpt opp av et stort utenlandsk firma. Andre ganger skjer det fordi investorer ønsker rask avkastning. Vi trenger investorer som har forståelse for teknologi og som er villige til sitte som eiere utover det tidspunktet bedriftene er akkurat store nok for høsting og eksport til utlandet.

Post to Twitter Tweet This Post

« Eldre poster