Presidentens blogg

Industri og forurensing, fortsatt to sider av samme sak?

 På en onsdag kveld i midten av februar samlet NITO Finnmark mer enn 110 personer til folkemøte i Kirkenes. Overskriften var ”Forurensing en nødvendig del av industrisamfunnet?”.

Her møttes representanter fra både fagekspertise, folkeaksjon, bedrift, bystyret, fagorganisasjoner og ikke minst folk flest til debatt.

Dette ble et interessant møte som belyste det gamle dilemmaet mellom et samfunns behov for arbeidsplasser og verdiskaping på den ene siden, og viktigheten av å ta vare på miljøet på den andre siden.

Etter at Sydvaranger Gruver AS startet opp virksomheten igjen i Finnmark med nye eiere har tydeligvis debatten gått høylytt i Kirkenes, og den har tilspisset seg etter at Sydvaranger Gruver søkte om å utvide utslippstillatelsen til også gjelde flotasjonsmiddelet Lilaflot D817 og samtidig å doble utslippet av avgangsmasser til Bøkfjorden. Lilaflot er et langkjedet og sterkt fettløselig amin som i følge Havforskningsinstituttet har egenskaper som ved teoretisk vurdering gjør stoffet sannsynlig for bioakkumulering. Les Havforskningsinstituttets høringsuttalelse her.

Som leder av NITO er jeg selvfølgelig opptatt av både verdiskaping og trygge, gode og langsiktige arbeidsplasser. Videre er det viktig at vi utnytter Norges naturressurser og naturgitte fortrinn på en god måte. Men det er noen men her. For det første mener jeg at vi bør si et rungende nei til spørsmålet om ”forurensing er en nødvendig del av industrisamfunnet”. I hvert fall forurensing som kan gi langsiktige og ødeleggende effekter på lokale økosystemer. For det andre bør vi enes om at den tid hvor ingeniøren og teknologiutvikling fikk skylda for å ødelegge miljøet vårt, er en tilbakelagt tidsalder. I dagens norske industrisamfunn har vi kommet mange hakk videre, og NITO er opptatt av at ingeniører og teknologiutvikling er en del av løsningen, ikke problemet. For det tredje må vi kreve konsekvensutredninger dersom det er grunn til å frykte større miljøeffekter av aktiviteten som ønskes igangsatt.

La det være klart at jeg har stor tiltro til norsk industri. Norsk industri og deres eiere jobber generelt aktivt for å innfri myndighetenes krav og velge best mulig teknologi i produksjonen for å holde seg innen gjeldende regel og lovverk. Sydvaranger Gruver har også i forbindelse med sin søknad om gjenopptagelse av gruvedriften og utvidet utslippstillatelse bestilt  undersøkelser fra NIVA, Norsk Institutt for Vannforskning. Det vil si at deler av havbunnen utenfor Kirkenes er undersøkt med tanke på spor og rester etter gruvedriften som opphørte på midten av nittitallet. NIVAs rapporter finner du her.  

Selv om jeg generelt har stor tillit til industribyggere og eiere i Norge, er det også viktig å ha et realistsk forhold til deres rolle og målsetting, som i all hovedsak er forrentning av egen kapital. Sett fra fagforeningens side bør denne forrentningen skje i et langsiktig perspektiv, men vi er ikke blåøyde for interessekonflikt på dette området. Dessverre kan også politikere legge et kortsiktig perspektiv til grunn siden de oftest tenker og handler i forhold til egen valgperiode.

I Kirkenes viste ordføreren til at kommunestyret hadde valgt å stole på at myndighetene med sine eksperter, les Klima og forurensingsdirektoratet (Klifd). Hun forventet at Klifd ville være seg sitt ansvar bevisst å sette ned foten for søknaden til Sydvaranger Gruver dersom den medførte fare for miljøet. I denne sammenhengen er det interessant å lese Ellen Hambros bloggpost om Klifs rolle og ansvar.

En slik sak om arbeidsplasser versus miljø betyr mye for mange mennesker, og dermed blir den også veldig følelsesladet. Når jeg bor og har min arbeidsplass mer enn 200 mil der i fra, kunne det vært såre enkelt å gi en klar anbefaling til politikerne i Kirkenes. Langt vanskeligere blir når en sitter midt i det. Da kan kanskje følgende ordtak fra amerikanske indianere sette føre var prinsippet i perspektiv: ” Vi har ikke arvet jorden av våre forfedre, vi låner den av våre barn”.