Marit Stykket
Trond Markussen
Strikkparadokset og handlingsrom
Kyrre Lekve, statssekretær for Forskning og høyere utdanning:
Bare de som er svært enkle i sine analyseevner (som enkelte studentmedier og opposisjonen på Stortinget) mener at det eneste som skal til for å fikse problemer ved universiteter og høyskoler er mer penger.
Både vi som syns vi har fått til ganske gode resultater for forskning og høyere utdanning, og alle som kan lese et statsbudsjett har lagt merke til at det har kommet mer penger – også når man justerer for prisstigning og lønnsvekst. Ganske mye penger faktisk.
Samtidig er det mange rapporter om at ikke alt er som det skal ved universiteter og høyskoler. Det dannet seg etter hvert et inntrykk av at pengene ikke kommer fram dit de skal. Universitetene og høyskolene mener de ikke har midler til å foreta de prioriteringene de mener burde gjøres.
Dette er bakgrunnen for at forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland satt ned en arbeidsgruppe for å vurdere universitetenes og høyskolenes mulighet til å foreta egne prioriteringer – handlingsrommet. Dette skjedde i september 2009. Det var ikke, som medlem av utvalget, NTLs Anita Solhaug hevdet på et debattmøte 26. februar, etter kritikk mot statsbudsjettet for 2010.
Hovedreaksjonen fra Aasland skulle være ganske godt kjent. Hun roste utvalget for godt arbeid og sa de hadde vært modige. Hun annonserte fem konkrete oppfølgingspunkter. Til slutt utfordret hun gruppa, og spesielt universitetene og høyskolene, og mente de ikke hadde vært modige nok, med hensyn til å se kritisk på sine egne prioriteringer (eller mangelen på slike) og hvordan dette påvirket handlingsrommet. Selv har jeg gått litt nærmere inn på disse svakhetene i min egen blogg.
Noe overraksende, er det ikke alltid greit å stille kritiske spørsmål om våre universiteter og høyskoler. Så derfor en liten ”disclaimer”: Jeg er tilhenger av best mulig forhold for forskere og studenter. Var det opp til meg burde de hatt vide økonomiske rammer, og mye større enn dem de har i dag. Man jeg vet rammene er begrenset. Da mener jeg den beste veien framover er å være absolutt ærlige og kritiske til alt vi gjør og mener. Argumentene må alltid tåle dagens lys (og utregninger). Jeg tar derfor kritikken om for mye øremerking og for mye byråkrati til meg, og skal fortsette å jobbe for å bedre forholdene for universiteter og høyskoler. Men nå skal jeg fortelle om ”strikkparadokset”.
Strikkparadokset
Som sagt er svakhetene ved handlingsromrapporten manglende vurderinger av universitetene og høyskolenes egne prioriteringer. For eksterne prosjekter nevner rapporten så vidt at i praksis er det slik at det er enkeltforskere som faktisk bestemmer hvilke prosjekter det skal søkes på. Ledelsen og styret er til syvende og sist prisgitt hva summen blir til slutt. Dersom kostnadsmodellene er for dårlige eller det er for mange prosjekter som krever en egeninnsats vil disse mekanismene presse handlingsrommet. Slik beskrives situasjonen. Da kan vi forestille oss handlingsrommet som en strikk – som kan strekkes i forskjellige retninger. Dersom vi tar rektorenes beskrivelse for god fisk, er denne strikken strukket til bristepunktet. Da kan vi forestille oss at det å øke rammebevilgningene til universiteter og høyskoler er å lage en litt større strikk. Hva skjer da dersom det ikke er ledelsen som styrer prioriteringene, og dersom det til enhver tid er forskere som vil delta i flere (underfinansierte) eksterne prosjekter? Da vil den nye strikken bli like strukket som den gamle. Ja, aktiviteten vil være større, men den innskrenkede handlingsrommet vil bli gjenskapt på et høyere nivå.
En av utfordringene for universitetene og høyskolene er å lage mekanismer som gjør at de faktisk beholder handlingsrommet dersom det kommer høyere rammebevilgninger. Der har ikke handlingsromgruppa levert gode nok svar.
Er du enig?
05.03.10 kl 13:04
Hei og takk for innlegget. En lunsj- og kaffekoppkommentar:
Jeg har ikke spesielt behov for å forsvare institusjonsledernes prioriteringer, eller mangel på slike, men kanskje komme med en liten rammefortelling som strikken kan spennes rundt. Universiteter og høyskoler har en rekke vitenskapelige ansatte som ikke bare skal drive forskningsbasert undervisning, men endog produsere forskning. Tilbakemedlingen fra disse er at institusjonene selv ikke har tilstrekkelige ressurer som stilles til rådighet for den enkelte til den delen av jobben man er ansatt for å gjøre, nemlig å forske. Dette gjelder særlig for eksperimentelle fag, men også humanister og jurister trenger midler til kildebehandling, infrastruktur og det å skape gode møteplasser for forskere. Skal man få gjort den delen av jobben, må man altså søke om midler eksternt.
Den skal være en kald fisk som rektor som skal fortelle sine ansatte at man ikke bare mangler ressurser til at de kan få gjort jobben sin, men faktisk vil stoppe dem fra å hente midler til dette utenfra, fordi man vil prioritere andre. Statsråden har jo i innlegg eksempelvis skrytt av at vi hadde algeforskere i beredskap når det plutselig var behov for dem og har uttalt at vi om kort tid kan trenge svar på de spørsmålene vi ikke engang visste vi skulle stille. Hvordan skal en institusjonsledelse planlegge for og prioritere slikt? Har den egentlig noen annet valg da enn å slippe forskerne fri til å utforme kreative forskningsprosjekter og håpe på at de beste når fram?
De fleste steder er det å få gjennomslag for gode forskningsprosjekter i åpen konkurranse og drive inn midler til virksomheten ansett for gildt og et klart pre for en ansatt. Det ville være rart om man ikke verdsatte dette ved UoH. Men så lenge det i denne sektoren, av en eller annen grunn, skal være slik at forskningsprosjekter ikke skal fullfinansieres, men medfinansieres av institusjonen selv (er det noen som sier til Mesta at de selv må medfinansiere utbyggingen av nye stamveier?), så fører dette, som handlingsromsutvalget peker på, til økonomisk skivs.
Problemene er åpenbart av strukturell karakter, og det er mye som tyder på at institusjonene ikke er flinke nok til å bygge ned noe, når de bygger opp noe annet – selv om min personlige erfaring er motsatt. Men våre UH-institusjoner har jo svært sammensatte oppgaver og kan ikke heller bare prioritere i forhold til hvilke forskningsområder den sittende regjering til enhver tid vil satse på. De må ta hensyn til generelt samfunnsbehov for bred og mangfoldig kunnskap, til næringslivets og offentlig forvaltnings behov for kompetent kunnskap, til studenttilstrømning, til innovasjon for framtidig verdiskaping mangfold og eksisterende personal og infrastruktur. Derfor er det sikkert riktig at å gi bare litt mer til alt, fører til stram strikk igjen om kort tid.
Poenget for bevilgende myndigheter må vel da heller være å endre strukturen på finansieringen av forskning, med sikte på å sikre langsiktighet, forutsigbare vilkår for institusjonene og de ansatte forskerne. Et tiltak er å sikre at de institusjonene regjeringen ønsker skal drive forskningsbasert utdanningen har tilstrekkelig midler til dette gjennom sin grunnbevilgning. Alle vitenskapelig ansatte burde jo i utgangspunktet ha driftsmidler nok til å utføre meningsfullt FoU-arbeid. Da slipper man mye av småpottene fra fond og NFR. Så får det være greit at om man vil utføre mer kostnadskrevende forskning i større format må søke NFR og EU om midler (som så langt på vei som mulig fullt ut dekker kostnadene) til disse, gjennom styrte programmer såvel som frie fond. Dette bør i større grad også være for langsiktige forskningssatinger (ikke 3-5 år), som gjør at institusjonene således kan prioritere å bygge opp og beholde forskningskompetansen gjennom faste stillinger.
Den gode sideeffekten blir kanskje også at mindre ressurser går med til rapportering og søknadsprosesser.
God helg!
05.03.10 kl 16:35
Hei!
Jepp, jeg er en av de som kan være enig med deg. Det har jeg også vært på bloggen min, og viser deg kanskje at det er mye refleksjon ute å går blant oss studentledere også
Viktigst av alt; jeg er enig i de hovedtemaene rapporten tar opp. Økte rammer for høyere utdanning mener jeg det er tydelig at behovet er der for. Det manglende fokuset på utdanning er jeg dog kritisk til, det er tross alt en av sektorens hovedoppgaver. Iddeng har likefullt gode innspill jeg håper du tar med videre.
Men jeg er også enig med deg og Aasland i at institusjonene ikke har sett på seg selv godt nok, og jeg mener at det er en viktig del at debatten fremover.
Jeg vil til sist bare arrestere deg litt på det du skriver
Ja, det har kommet mer midler til institusjonene på statsbudsjettet. Men den nyanseringen Kunnskapsdepartementet konsekvent unngår, er hvor de midlene går. Hvor er midlene til utdanning?
Da mener jeg ikke bare til nye tiltak, men til den generelle driften og utviklingen av utdanningstilbudet.
Ha en riktig god helg!
Hilsen
Cato Haugland
Leder
NITO Studentene
05.03.10 kl 19:11
Hei Kyrre,
Jeg var i frokostmøte hos Akademikerne tirsdag der Marianne Harg presenterte rapporten og du ga kommentarer til den. Jeg sitter dessverre igjen med en følelse av at statssekretæren anbefaler U&H-sektoren til å ty til oppsigelser for å finne handlingsrom for strategiske forskningsområder. Jeg håper jeg tolket deg feil. Endringsvillighet er vel og bra og bør være et produkt av positiv påvirkning fra ledelsen. SAK-midlene fra KD er også eksempel på hvordan endringsvilligheten bedres. Det er absolutt ikke klokt å gjøre det enda mindre attraktivt å jobbe i akademia ved å svekke oppsigelsesvernet. Prestasjonskrav og konkurransefaktor oppleves allerede som skyhøyt blant vitenskapelig ansatte i tillegg til at lønnsnivået er pinlig lavt for nesten samtlige ansatte i sektoren.
Strålende kaffekoppkommentar fra Jon Iddeng.
VH Anne G
Nestleder NITOs etatsgruppe for universitet- og høyskoleansatte
08.03.10 kl 10:46
Hei Kyrre, og tusen takk for innlegget
)
Vi setter stor pris på at du takket ja til å være vår fredagsgjest. Handlingsromutvalgets rapport er et tema som engasjerer. I likhet med ”alle andre” er vi i NITO opptatt av at Universitets- og Høgskolesektoren skal ha best mulig rammevilkår. Målet er selvfølgelig å innfri samfunnets behov for kompetanse for å sikre framtidig verdiskaping og velferd.
Jeg må innrømme at jeg fortsatt ikke har satt meg godt inn i rapporten. Det er mange viktige tema som er belyst og som vi på vegne av NITOs medlemmer vil komme med våre synspunkt på etter hvert.
Noe vi er spesielt opptatt av er tilsettingsforholdene for ansatte i sektoren. Det er ingen god grunn til at en så stor andel av de ansatte skal være i midlertidige stillinger. Dette må det gjøres noe med. Ingen kan forvente at man skal være i midlertidige stillinger i en årrekke.
Umiddelbart har jeg imidlertid stor sans for strikkparadokset. Jeg synes det beskriver en positiv konsekvens av vår menneskelige natur. Vi er nysgjerrige og vil alltid forsøke å tøye grenser og har lett for å komme med forslag til nye aktiviteter. Min erfaring gjennom et etter hvert langt yrkesliv er at det er mye mer engasjerende og moro å plusse på nye oppgaver enn å kutte ut gamle. Derfor skal det mot til å se på egne prioriteringer i et kritisk lys, både for ledere av universitets- og høgskolesektoren og alle oss andre.
Hvis det å skaffe handlingsrom er identisk med å gå til oppsigelser i sektoren, ref kommentaren fra Anne Gravdal, blir jeg skeptisk. Men generelt har jeg tro på at vi må tørre å utfordre oss selv og nære omgivelser med jevne mellomrom for å få det nødvendige handlingsrommet som vi alle ønsker oss.
Som politiker har du en viktig rolle i dette arbeidet, og vi i NITO vil gjerne bidra med konstruktive innspill til debatten.