Jeg var i frokostmøte hos Akademikerne tirsdag der Marianne Harg presenterte rapporten og du ga kommentarer til den. Jeg sitter dessverre igjen med en følelse av at statssekretæren anbefaler U&H-sektoren til å ty til oppsigelser for å finne handlingsrom for strategiske forskningsområder. Jeg håper jeg tolket deg feil. Endringsvillighet er vel og bra og bør være et produkt av positiv påvirkning fra ledelsen. SAK-midlene fra KD er også eksempel på hvordan endringsvilligheten bedres. Det er absolutt ikke klokt å gjøre det enda mindre attraktivt å jobbe i akademia ved å svekke oppsigelsesvernet. Prestasjonskrav og konkurransefaktor oppleves allerede som skyhøyt blant vitenskapelig ansatte i tillegg til at lønnsnivået er pinlig lavt for nesten samtlige ansatte i sektoren.

Strålende kaffekoppkommentar fra Jon Iddeng.

VH Anne G
Nestleder NITOs etatsgruppe for universitet- og høyskoleansatte

Viktigst av alt; jeg er enig i de hovedtemaene rapporten tar opp. Økte rammer for høyere utdanning mener jeg det er tydelig at behovet er der for. Det manglende fokuset på utdanning er jeg dog kritisk til, det er tross alt en av sektorens hovedoppgaver. Iddeng har likefullt gode innspill jeg håper du tar med videre.

Men jeg er også enig med deg og Aasland i at institusjonene ikke har sett på seg selv godt nok, og jeg mener at det er en viktig del at debatten fremover.

Jeg vil til sist bare arrestere deg litt på det du skriver
Ja, det har kommet mer midler til institusjonene på statsbudsjettet. Men den nyanseringen Kunnskapsdepartementet konsekvent unngår, er hvor de midlene går. Hvor er midlene til utdanning?
Da mener jeg ikke bare til nye tiltak, men til den generelle driften og utviklingen av utdanningstilbudet.

Ha en riktig god helg!

Hilsen

Cato Haugland
Leder

NITO Studentene

Jeg har ikke spesielt behov for å forsvare institusjonsledernes prioriteringer, eller mangel på slike, men kanskje komme med en liten rammefortelling som strikken kan spennes rundt. Universiteter og høyskoler har en rekke vitenskapelige ansatte som ikke bare skal drive forskningsbasert undervisning, men endog produsere forskning. Tilbakemedlingen fra disse er at institusjonene selv ikke har tilstrekkelige ressurer som stilles til rådighet for den enkelte til den delen av jobben man er ansatt for å gjøre, nemlig å forske. Dette gjelder særlig for eksperimentelle fag, men også humanister og jurister trenger midler til kildebehandling, infrastruktur og det å skape gode møteplasser for forskere. Skal man få gjort den delen av jobben, må man altså søke om midler eksternt.

Den skal være en kald fisk som rektor som skal fortelle sine ansatte at man ikke bare mangler ressurser til at de kan få gjort jobben sin, men faktisk vil stoppe dem fra å hente midler til dette utenfra, fordi man vil prioritere andre. Statsråden har jo i innlegg eksempelvis skrytt av at vi hadde algeforskere i beredskap når det plutselig var behov for dem og har uttalt at vi om kort tid kan trenge svar på de spørsmålene vi ikke engang visste vi skulle stille. Hvordan skal en institusjonsledelse planlegge for og prioritere slikt? Har den egentlig noen annet valg da enn å slippe forskerne fri til å utforme kreative forskningsprosjekter og håpe på at de beste når fram?

De fleste steder er det å få gjennomslag for gode forskningsprosjekter i åpen konkurranse og drive inn midler til virksomheten ansett for gildt og et klart pre for en ansatt. Det ville være rart om man ikke verdsatte dette ved UoH. Men så lenge det i denne sektoren, av en eller annen grunn, skal være slik at forskningsprosjekter ikke skal fullfinansieres, men medfinansieres av institusjonen selv (er det noen som sier til Mesta at de selv må medfinansiere utbyggingen av nye stamveier?), så fører dette, som handlingsromsutvalget peker på, til økonomisk skivs.

Problemene er åpenbart av strukturell karakter, og det er mye som tyder på at institusjonene ikke er flinke nok til å bygge ned noe, når de bygger opp noe annet – selv om min personlige erfaring er motsatt. Men våre UH-institusjoner har jo svært sammensatte oppgaver og kan ikke heller bare prioritere i forhold til hvilke forskningsområder den sittende regjering til enhver tid vil satse på. De må ta hensyn til generelt samfunnsbehov for bred og mangfoldig kunnskap, til næringslivets og offentlig forvaltnings behov for kompetent kunnskap, til studenttilstrømning, til innovasjon for framtidig verdiskaping mangfold og eksisterende personal og infrastruktur. Derfor er det sikkert riktig at å gi bare litt mer til alt, fører til stram strikk igjen om kort tid.

Poenget for bevilgende myndigheter må vel da heller være å endre strukturen på finansieringen av forskning, med sikte på å sikre langsiktighet, forutsigbare vilkår for institusjonene og de ansatte forskerne. Et tiltak er å sikre at de institusjonene regjeringen ønsker skal drive forskningsbasert utdanningen har tilstrekkelig midler til dette gjennom sin grunnbevilgning. Alle vitenskapelig ansatte burde jo i utgangspunktet ha driftsmidler nok til å utføre meningsfullt FoU-arbeid. Da slipper man mye av småpottene fra fond og NFR. Så får det være greit at om man vil utføre mer kostnadskrevende forskning i større format må søke NFR og EU om midler (som så langt på vei som mulig fullt ut dekker kostnadene) til disse, gjennom styrte programmer såvel som frie fond. Dette bør i større grad også være for langsiktige forskningssatinger (ikke 3-5 år), som gjør at institusjonene således kan prioritere å bygge opp og beholde forskningskompetansen gjennom faste stillinger.

Den gode sideeffekten blir kanskje også at mindre ressurser går med til rapportering og søknadsprosesser.

God helg!