Presidentens blogg

Hvem styrer statens lønnspolitikk?

Som president i NITO følger jeg faktisk lønnsoppgjørene fra sidelinjen. NITO er organisert med egne forhandlingsutvalg for stat og kommune som gir innspill til Akademikerne under forhandlingene med bistand fra sekretariatet. Forhandlingsutvalgslederne blogger som dere vet her på denne bloggen.
 
For øyeblikket er det knyttet spenning til lønnsoppgjøret i stat, kommune og Spekter (tidligere statlige virksomheter som i dag er organisert som egne selskaper og helseforetakene).
 
Det drar seg naturlig nok til i disse forhandlingene. Bruddet kom den 30. april og den heteste “poteten” i år er som alle mennesker med puls har fått med seg likelønn. Meklingsfristen er midnatt mellom 26. og 27. mai. Og la meg si det en gang for alle og klokkeklart; Vår løsning på disse utfordringene er den eneste som vil kunne gi en varig løsning på likelønnsutfordringene det norske samfunnet står ovenfor. Akademikerne, som NITO er tilknyttet i lønnsforhandlinger i kommune og stat,  mener at en eventuell likelønnspott må komme lokalt. Årsaken er like enkel som den er åpenbar. Samfunnet har i flere tiår forsøkt å løse likelønnsutfordringene med såkalte sentrale justeringer og minimale avsetninger til lokale forhandlinger. Altså har partene generelt og unyansert kompromisset om å løfte enkelte gruppers lønnsnivå. Det har ikke fungert. Forskjellene mellom menns og kvinners lønn er mer eller mindre like store som den har vært de siste årene. Den eneste konsekvensen er at det norske lønnsspennet i offentlig sektor har blitt stadig mer sammenpresset.
 
Dette ønsker NITO å få gjort noe med. Utfordringene er av en slik karakter at en viss lønnspolitisk fleksibilitet er nødvendig. Hvis enkeltpersoner eller enkeltgrupper føler seg urettferdig behandlet rent lønnsmessig, kan sannsynligvis problemene løses på den enkelte arbeidsplass, og ikke fra utvalgte kontorer i et departement i Oslo. Hvis noen mennesker har mindre lønn enn de burde hatt, må både arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner ansvarliggjøres.
 
At enkelte er skeptiske er forståelig. En mer lokal tilnærming innebærer at maktkonstellasjoner i norsk lønnspolitikk ville få endret struktur. Makt ville flyttet seg fra Oslo sentrum til den enkelte arbeidsplass. Her vil det imidlertid være ansvarlige og dyktige arbeidsgivere og tillitsvalgte som tar på seg en rettferdig fordeling.
 
Nettopp derfor har Akademikerne tatt til orde for en forsøksordning i staten. Fem arbeidsgivere i staten (Statens vegvesen, Mattilsynet, NVE, Økokrim og Riksadvokatembedet) har sagt seg villige til, eller rettere sagt uttrykt ønske om å forsøke en ordning med lokal lønnsfastesettelse. Dette er blant kravene som riksmeklingsmannen håndterer for øyeblikket. Utfallet er naturlig nok uvisst.
 
Det som er merkelig er at staten ikke en gang kommenterte forsøket på en ordentlig måte i sitt tilsvar til Akademikerne. Spørsmålet jeg som aktør på sidelinjen selvfølgelig stiller meg er om noen har pratet sammen. For er det ikke merkelig at lokale arbeidsgiverrepresentanter i Staten ønsker seg en forsøksordning, og så kan det virke som om staten tier hele forsøksordningen i hjel? Er det en bevisst holdning fra Akademikernes motpart? Og i så fall -  hva forteller dette oss om statens lønnspolitikk?
 
Det er betimelig å stille spørsmålet om hvem som egentlig er øverste arbeidsgiver for de som arbeider i staten. Det er helt på sin plass å reise spørsmålet om vi kanskje burde hatt en arbeidsgiverenhet i staten. En slags arbeidsgiverorganisasjon for staten som kan være arbeidsgiver uavhengig av hvem til enhver tid er politiker. For hvem er det egentlig som bør styre statens lønnspolitikk. Er det de sentale politikerne, LO som største arbeidstakerorganisasjon eller de som i praksis skal forvalte arbeidsgiverfunksjon i statlige virksomheter?  Hvordan skal vi komme til det punktet hvor vi lar de statlige lederne få lov til å ta det ansvaret de faktisk er betalt for?