Marit Stykket
Trond Markussen
På tide med en evaluering?
Brit Valaas Viddal, Leder Bioingeniørfaglig institutt:
Det tar opp til ti år å implementere nye medisinske sannheter, mens vi ikke vet hvor lang tid det tar å bygge opp igjen ødelagte fagmiljøer, sier legeforeningens president Hege Gjessing i siste utgave av tidsskriftet for den norske legeforening.
Rundt om i alle helseforetak i landet foregår det nå stadige omstillingsprosesser. Den største foregår i Osloregionen. Godt etablerte fagmiljøer rives opp og skal fundamenteres på nytt.
Dette kan i og for seg være bra dersom utgangspunktet er at vi skal kunne tilby helsetjenester med bedre kvalitet. Men når den ene omstillingen går over i den andre uten at de ansatte vet at den første prosessen er gjennomført kan det gå på helsa laus - og i mange tilfeller så gjør det faktisk det! Ikke bare for pasientene, men også for de ansatte. Dette viser godt igjen i statistikken over sykefravær. Sykefraværet innenfor helsesektoren er betydelig høyere enn innenfor alle andre sektorer.
Når jeg leser at Helse Midt-Norge har hatt økende ventetid og flere fristbrudd i løpet av sommeren, tror ikke dette bare er tilfeldig.
Som Gjessing påpeker, er de som planlegger og leder reformer ansvarlig for å hindre frustrasjoner, usikkerhet og resignasjon. Det er ikke rart at ansatte blir påvirket av prosesser som i mange tilfeller kan føles unødvendige og at dette påvirker arbeidsinnsatsen.
Ansatte i helsesektoren er profesjonelle i sin yrkesutøvelse, men når de ansvarlige myndighetene ikke hører at fagpersoner roper varsku, er det kanskje ikke så rart at det kan oppstå uønskede hendelser eller at effektiviteten ikke alltid er på topp.
Det er på tide å stoppe opp, evaluere og se om de omstillingsprosessene som er i gang er de riktige. Kanskje kan det være lurt å se til fjellvettreglene? Vi trenger ikke snu, men kursen bør i alle fall justeres!
- Brit Valaas Viddal
29.10.11 kl 11:41
Det hadde oså muligens vært mere effektivt om man hadde startet alle disse prosessene med å spørre også den medisinske ekspertisen – og ikke bare planøkonomene – til råds. Enhver omstilllingsprosess blir litt mindre smertefull for de impliserte dersom en har følelsen av å kunne bidra med noe som blir verdsatt istedetfor å få ferdigspikrede konklusjoner tredd ned over seg. Og det som kanskje har blitt aldeles borte i all omorganiserings- og innsparingsiveren er visst det faktum at pasienter så sjelden er kostnadseffektive. De kommer bare med sine ymse plager og lidelser og ønsker seg mest av alt en forbedret helsesituasjon. Det har saktens hendt at jeg kunne ønsket meg beslutningstageren inn i brukerens rolle – eller i helsearbeiderens – bare for å kunne demonstrere litt virkelighet midt oppe i alle de fine og sikkert velmente teoriene.