Sist uke gikk Giske, i følge VG, hardt ut mot galopperende lederlønninger og annoserte at han ville innkalle styrelederne i de store statlige selskapene på teppet i forhold til utviklingen i lederlønningene.

Temaet ble også tatt opp i «Debatten» på NRK sist torsdag. Her var det som vanlig delte meninger; Arbeidstakerrepresentantene var provoserte, mens norske arbeidsgivere med internasjonal forankring viste til markedskrefter og at norske lederlønninger faktisk er lave sammenlignet med nivået i USA og ellers i Europa. Uenigheten til tross; Trygne Hegnar som var sentral i debatten fikk konstatert enighet om for høye lederlønninger ikke er noe streikegrunnlag for norske arbeidstakere. Se leder i Finansavisen fredag 8. juni hvis du har lyst til å vite mer om hans refleksjoner om debatten om lederlønninger.

NITO sin lønnspolitikk bygger på differensiert og lokalt forhandlet lønn. Vi er i motsetning til de fleste andre fagforeninger, ikke så redd for forskjeller. Hvorfor så mange mener at lønnsforskjeller nesten per definisjon skal være så urettferdig, forundrer meg. Alle som har vært i arbeidslivet noen år, har vel opplevd at lik lønn kan være minst like urettferdig? Og selv om jeg ikke er særlig bekymret for lønnsforskjeller, mener jeg at det går en grense for hvor stor forskjellene bør være. Blir norske lønnsforskjeller så store at de går på akkord med den norske folkesjela, vil de virke demotiverende for arbeidstakerne og kan få uønskede konsekvenser for produktiviteten i norsk næringsliv.

Individuell og lokalt forhandlet lønn krever etablering av kriterier for lønnsfastsettelse som er objektive og utformet slik at de ikke diskriminerer grupper eller enkeltpersoner. I tillegg må arbeidstakerne være kjent med kriteriene og ha mulighet til å påvirke egen lønnsutvikling gjennom lønnssamtaler eller lignende.

De viktigste kriteriene når en ingeniørlønn skal fastsettes er vanligvis stilling/ansvar, kompetanse og resultater. I tillegg har selvfølgelig markedskreftene betydning. Jeg vil tro at dette er ganske universelle kriterier når det dreier seg om individuell lønnsfastsettelse, også når det gjelder lederlønninger. Og det bekymrer meg faktisk! For dette kan forsterke de negative effektene av kvartalsøkonomien og det tyraniet den fører med seg. Dyktige ledere fortjener å få betalt for innsats og resultater med en lønn som gjenspeiler deres bidrag til verdiskapingen i virksomheten. Men hvis det settes for stort fokus på kortsiktige resultater, vil norske virksomheter fort tape i den globale konkurransen. Norsk næringsliv trenger langsiktige eiere som belønner ledere som bygger verdier. Dersom ledere belønnes for gode resultater som oppnås gjennom å realisere verdier deres forgjengere og solidariske arbeidstakere har brukt år på å bygge opp, er vi på ville veier.

- Marit