Lønns- & arbeidsvilkår

25.05.10 Av: Marit Stykket
| | | | |
2 kommentarer

Hvem styrer statens lønnspolitikk?

Som president i NITO følger jeg faktisk lønnsoppgjørene fra sidelinjen. NITO er organisert med egne forhandlingsutvalg for stat og kommune som gir innspill til Akademikerne under forhandlingene med bistand fra sekretariatet. Forhandlingsutvalgslederne blogger som dere vet her på denne bloggen.
 
For øyeblikket er det knyttet spenning til lønnsoppgjøret i stat, kommune og Spekter (tidligere statlige virksomheter som i dag er organisert som egne selskaper og helseforetakene).
 
Det drar seg naturlig nok til i disse forhandlingene. Bruddet kom den 30. april og den heteste “poteten” i år er som alle mennesker med puls har fått med seg likelønn. Meklingsfristen er midnatt mellom 26. og 27. mai. Og la meg si det en gang for alle og klokkeklart; Vår løsning på disse utfordringene er den eneste som vil kunne gi en varig løsning på likelønnsutfordringene det norske samfunnet står ovenfor. Akademikerne, som NITO er tilknyttet i lønnsforhandlinger i kommune og stat,  mener at en eventuell likelønnspott må komme lokalt. Årsaken er like enkel som den er åpenbar. Samfunnet har i flere tiår forsøkt å løse likelønnsutfordringene med såkalte sentrale justeringer og minimale avsetninger til lokale forhandlinger. Altså har partene generelt og unyansert kompromisset om å løfte enkelte gruppers lønnsnivå. Det har ikke fungert. Forskjellene mellom menns og kvinners lønn er mer eller mindre like store som den har vært de siste årene. Den eneste konsekvensen er at det norske lønnsspennet i offentlig sektor har blitt stadig mer sammenpresset.
 
Dette ønsker NITO å få gjort noe med. Utfordringene er av en slik karakter at en viss lønnspolitisk fleksibilitet er nødvendig. Hvis enkeltpersoner eller enkeltgrupper føler seg urettferdig behandlet rent lønnsmessig, kan sannsynligvis problemene løses på den enkelte arbeidsplass, og ikke fra utvalgte kontorer i et departement i Oslo. Hvis noen mennesker har mindre lønn enn de burde hatt, må både arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner ansvarliggjøres.
 
At enkelte er skeptiske er forståelig. En mer lokal tilnærming innebærer at maktkonstellasjoner i norsk lønnspolitikk ville få endret struktur. Makt ville flyttet seg fra Oslo sentrum til den enkelte arbeidsplass. Her vil det imidlertid være ansvarlige og dyktige arbeidsgivere og tillitsvalgte som tar på seg en rettferdig fordeling.
 
Nettopp derfor har Akademikerne tatt til orde for en forsøksordning i staten. Fem arbeidsgivere i staten (Statens vegvesen, Mattilsynet, NVE, Økokrim og Riksadvokatembedet) har sagt seg villige til, eller rettere sagt uttrykt ønske om å forsøke en ordning med lokal lønnsfastesettelse. Dette er blant kravene som riksmeklingsmannen håndterer for øyeblikket. Utfallet er naturlig nok uvisst.
 
Det som er merkelig er at staten ikke en gang kommenterte forsøket på en ordentlig måte i sitt tilsvar til Akademikerne. Spørsmålet jeg som aktør på sidelinjen selvfølgelig stiller meg er om noen har pratet sammen. For er det ikke merkelig at lokale arbeidsgiverrepresentanter i Staten ønsker seg en forsøksordning, og så kan det virke som om staten tier hele forsøksordningen i hjel? Er det en bevisst holdning fra Akademikernes motpart? Og i så fall -  hva forteller dette oss om statens lønnspolitikk?
 
Det er betimelig å stille spørsmålet om hvem som egentlig er øverste arbeidsgiver for de som arbeider i staten. Det er helt på sin plass å reise spørsmålet om vi kanskje burde hatt en arbeidsgiverenhet i staten. En slags arbeidsgiverorganisasjon for staten som kan være arbeidsgiver uavhengig av hvem til enhver tid er politiker. For hvem er det egentlig som bør styre statens lønnspolitikk. Er det de sentale politikerne, LO som største arbeidstakerorganisasjon eller de som i praksis skal forvalte arbeidsgiverfunksjon i statlige virksomheter?  Hvordan skal vi komme til det punktet hvor vi lar de statlige lederne få lov til å ta det ansvaret de faktisk er betalt for?

04.05.10 Av: Marit Stykket
0 kommentarer

Samarbeid om et konkurransedyktig næringsliv i de nordiske landene

Dette var temaet for en konferanse i regi av Nordisk Ministerråd i København i går. Bakgrunnen for konferansen var et nordisk samarbeidsprosjekt om rekruttering av høytutdannede fra utlandet, som NITO var en av initiativtakerne til. Prosjektet har resultert i rapporten: ”Rekruttering av kompetansearbeidskraft fra tredjeland til Norden: Reguleringer, strategier og realiteter”. Skrevet av FAOS i Danmark og Fafo i hhv Sverige og Norge.

Alle de nordiske ingeniørorganisasjonene har deltatt sammen med de største av arbeidsgiverorganisasjonene som representerer industrien; fra Norge deltok Norsk Industri.

Ingeniørorganisasjonene i Norden har lang erfaring med samarbeid om ulike typer prosjekter. Sett fra vårt ståsted er det spesielt tre positive sider ved denne typen tverrnasjonale samarbeidsprosjekter; For det første gjør slike sammenlignende studier det lettere å forstå dynamikken og særtrekkene i våre egne nasjonale systemer. På mange måter hjelper de oss til å sette våre egne situasjoner i perspektiv. For det andre gir slike samarbeidsprosjekter oss en mulighet for nyttig erfaringsutveksling på tvers av landegrenser. Sist, men ikke minst gjør et bredt samarbeid det lettere å få gjennomført større prosjekter fordi kostnadene blir mindre på den enkelte deltaker.

Når organisasjoner på både arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden går sammen om et slikt prosjekt, så representerer ikke dette noe nytt eller unikt i en nordisk sammenheng. Motivasjonen for å gå inn i slike samarbeidsprosjekter fra arbeidsgiver og arbeidstakersiden kan være noe ulik, men alt i alt handler dette om et felles ønske om å styrke og utvikle egne virksomheter og bedrifter.

Hvorfor er NITO opptatt av arbeidsinnvandring?
At arbeidsgiverorganisasjonene involverer seg i et slikt prosjekt virker nok naturlig for de fleste. Men at vi fagorganisasjoner gjør det, kan kanskje virke noe forunderlig.

Den viktigste årsaken er behovet for kunnskap om problemstillinger og forhold som utfordrer medlemmene våre sin arbeidssituasjon og oss som organisasjon. Da vi tok initiativet til prosjektet, var vi i en oppgangskonjunktur med stor ingeniørmangel. Dermed hadde vi behov for bedre kunnskap om rekruttering av utenlandsk arbeidskraft med høyere utdanning. Tilfang av arbeidskraft med rett kompetanse og konkurransedyktige rammevilkår for norske virksomheter er grunnleggende for framtidsrettede ingeniørarbeidsplasser i Norge. Håper dere ser nytten i at vi engasjerer oss på dette området? Se også oppslag på jobbsidene i Aftenposten sist søndag.

I mitt åpningsinnlegg etter departementschef Bo Smith fra det danske Beskæftigelsesministeriet, var dette hovedmomentene:

Økonomisk og industriell gjeninnhenting
Finanskrisen har nå gått over i en lavkonjunktur og forventes å henge ved oss i lang tid. Dermed vil det være lenge til at vi ser den samme veksttakten som før finanskrisen slo inn. Det er grunn til å anta at vi i Norden vil se fortsatt økende ledighet, i noen utstrekning også blant ingeniørgruppene.

Endringer i konjunkturer endrer ikke det faktum at vi representerer relativt små, åpne økonomier. Dette innebærer at vi i stor grad er avhengige av åpen tilgang til internasjonale markeder, og dermed er vi også sårbare overfor internasjonale økonomiske konjunkturer og markedssvingninger.

I den globale konkurransen er vi også avhengige av å være konkurransedyktige, og våre fremste konkurransefortrinn er kvalitet og kompetanse på det vi produserer og tilbyr, samt høy produktivitet. Med manglende etterspørsel, må vi både bokstavelig sett og i overført betydning må gå tilbake til tegnebrettet.

Samtidig begynner en rekke fremvoksende økonomier å nærme seg oss når det gjelder kvaliteten på kompetansen, det betyr at konkurransen for oss vil bli hardere i årene fremover – i disse økonomiene har man også fordelen av å ha store lavkompetansegrupper som holder produksjonskostnader nede.

Vi i Norden må dessverre derfor vokte oss vel for å tro at faren for at bedrifter flytter ut reduseres når arbeidsledigheten stiger. Jeg tror dessverre at vi må erkjenne at faren for offshoring og outsourcing er like stor nå som før finanskrisen.

Energi, miljø og klima
U
avhengig av den økonomiske krisen, må vi møte miljø, energi og klima-krisen på en konstruktiv måte. En mer bevisst holdning til miljøvennlig produksjon og forbruk, vil være nødvendig i tiden fremover. Samtidig vil ny teknologi være avgjørende for å oppnå nødvendige kutt i miljøskadelige stoffer og klimagassutslippene.

På den ene side tvinger dette seg frem gjennom internasjonale avtaler, på den andre siden gir dette nye og potensielt store vekstmuligheter for industrivirksomheter i Norden. I denne sammenhengen er utvikling og bruk av miljøteknologi et viktig element. Teknologibehovet er enormt og økende i hele verden; – særlig i fattige land og i land med stor vekt i den globale økonomien. Med dette bakteppet er det viktig at vi beholder, styrker og bygger ut teknologiske kompetansemiljøer i Norden. Et viktig tilfang til dette vil være å hente kompetanse utenfra.

Et illustrerende historisk eksempel på viktigheten av kompetanseoverføring er Norges start som oljenasjon. Norge hadde ikke vært den oljenasjonen vi er i dag om det ikke hadde vært for den verdifulle kompetansen, og kompetanseoverføringen, vi mottok fra utlandet i de tidligere faser av oljeeventyret. Kunnskapsoverføringen fra amerikanske og franske ingeniører var alfa omega for å skape oljenasjonen Norge.

Ungdommens dalende interesse for realfag
Dette gjelder ikke bare i Norden, men i de fleste vestlige industrialiserte land. Vi opplever at ungdommen svikter realfagene. Det blir rett og slett færre av oss som ønsker å jobbe som ingeniører eller teknologer. Og selv om det kan se ut som vi etter mer enn 15 års innsats er i ferd med å snu en trend i Norge, er realiteten at gjennomsnittsalderen for arbeidstakere som har slik kompetanse blir høyere for hvert år.

Siden utviklingen har vart over tid, skaper den et strukturelt arbeidsmarkedsproblem hvor vi i Norge ikke klarer å dekke behovet for teknologisk arbeidskraft gjennom egenproduksjon.

Mangel på realister føles innenfor mange bransjer i arbeidsmarkedet, både innenfor privat sektor og offentlig sektor. Endringer i økonomiske konjunkturer, vil bare i mindre grad kunne endre dette misforholdet mellom tilbud og etterspørsel på ingeniørarbeidskraft som vi ser konturene av i dag. Og det vil uansett ta lang tid før dette misforholdet er rettet opp.

Fordeler ved arbeidsinnvandring fra tredje land
Innvandring av kompetansearbeidskraft gir oss tilgang ikke bare til arbeidskraft men også til kompetanse som er viktig for opprettholde innovasjon og konkurransekraft.

Dette skaper mangfold i bedrifter, og gir norske bedrifter både etterspurt kompetanse og tilgang til ny kunnskap om både språk, kulturer og markeder. Dette kan gi oss verdifull grobunn for nye ideer og nye perspektiver.

De nordiske økonomiene er i internasjonal sammenheng små, og vi er for små til å være selvforsynte med kompetanse på alle felt. Dette gjør oss avhengige av åpen flyt av kunnskap og kompetanse. Tilførsel av kompetanse utenfra vil derfor være et viktig bidrag til å opprettholde og utvikle de nordiske landene som konkurransedyktige nasjoner i verden. Klarer vi ikke å være attraktive, står vi i fare for å miste næringsvirksomhet til andre land.

Men selv om vi ønsker arbeidsinnvandring velkommen, så er det ikke tvil om at dette skaper utfordringer for både oss som fagforeninger, for våre medlemmer og for samfunnet rundt oss mer generelt. Dette må vi ta på alvor.

Innvandring er et vanskelig tema, og skaper dessverre ofte steile motsetninger mellom ulike grupper og samfunnsaktører. Som ”ikke-ekspert” på temaet, er det fristende å la ekspertene ta debatten. For med en sammenblanding av spørsmål knyttet til integrering, regulering og rekruttering av innvandrere, vil de negative sidene knyttet til innvandring ofte blir fremhevet. Hittil har debatten i Norge i alt for liten grad problematisert forhold knyttet til rekruttering av høykvalifisert arbeidskraft. Vi kunne ønske oss en sterkere nyansering; – vi snakker om en rekrutteringsdebatt, reguleringsdebatt og integreringsdebatt. Dette er ulike typer debatter, som ikke er gjensidig utelukkende, men som ofte krever forskjellige innfallsvinkler og ulike virkemidler.

Min konklusjon er at utfordringene jeg har pekt på, tilsier at arbeidsinnvandring til Norge og våre naboland fortsatt er like relevant. Et kunnskapsbasert og konstruktivt forhold til arbeidsinnvandring er viktig for å sikre interessante, gode og konkurransedyktige ingeniør- og teknologarbeidsplasser i Norden.

08.04.10 Av: Editor
|
0 kommentarer

Likelønn, ikke lik lønn

siw

Av Leder i forandlingsutvalget for NITO stat, Siw Tyldum.

Noen synes å tro at likelønnsutfordringene kan løses ved egne pengesekker som skal overrekkes til kvinnelige arbeidstagere. Dette er selvfølgelig galt, og det er pussig at noen henger igjen i slik gammeldags tenkning. Lønnsforhandlingene for NITO stat og Akademikerne starter for fullt i dag.

Les mer

12.03.10 Av: Editor
| | | | | |
0 kommentarer

Lønnsoppgjøret i gang

Lasse Breen

Lasse Breen, leder i NITOs forhandlingsavdeling:
Vi nærmer oss høydepunktet i en fagforenings årssyklus - våren! I sekretariatet er det naturlig nok Forhandlingsavdelingen som har denne sesongen som sin ”beste tid”. Som leder av den avdelingen er det selvfølgelig hyggelig å bli spurt om å være fredagsgjest, og jeg håper medlemmene setter pris på min lille gjennomgang av vårens viktige gjøremål.

Les mer

16.02.10 Av: Marit Stykket
| | | | | |
0 kommentarer

Arbeidsmarked og sykelønn

Nå er årets første utgave av NITOs internmagasin Refleks tilgjengelig. I min siste blogg var sykefravær tema, og det er også hovedtema i denne utgaven av Refleks. Vi har gjennomført en undersøkelse blant NITOs medlemmer som blant annet viser at omtrent halvparten av NITOs medlemmer ikke stoler på at Stoltenberg vil bevare dagens sykelønnsordning. Dette kan du lese mer om på her.  Jeg fikk ingen kommentarer til min forrige blogg om sykefravær.  Nå prøver jeg med et nytt innspill til debatten. For til tross for at debatten så langt har dreid seg om å redusere utgiftene til sykefravær, og at undersøkelsen blant våre medlemmer viser at de deler regjeringens bekymring for utgiftsøkningen, mener jeg at verdens beste sykelønnsordning burde forbedres.

Dagens ordning er nemlig ikke tilpasset det forhold at mange sykdomsforløp er av lengre varighet enn et år. Dersom du for eksempel har behov for gradert sykemelding i en lengre periode, vil din økonomiske situasjonen bli sterkt forringet etter et år. Jeg synes dette er en urimelig ordning eksempelvis for kreftpasienter og personer som bruker lang tid til gradvis rehabilitering etter ulykker som benytter gradert sykemelding over en lengre periode. Resultatet er at disse ofte presser seg tilbake i 100 % stilling i en periode for å igjen opptjene rett til sykepenger. Dette skjer i mange tilfeller til tross for at arbeidsevnen ikke tilsier 100 % arbeid og arbeidsperioden kan ha negative konsekvenser for videre sykdomsforløp og dermed også for varig tilbakeføring til arbeid. Jeg kunne derfor tenke meg et tilsvarende prinsipp som for svangerskapspermisjon. Det vil si at tidsrammen for sykemelding med 100 % lønn utvides ved bruk av gradert sykemelding når en forventer full tilbakeføring til arbeidslivet etter endt behandling. 

Hva synes dere, er dette en sak som bør jobbes videre med?

Sykefravær er viet hele 8 sider i Refleks. Dette innebærer at saken er grundig belyst gjennom intervju med forskere og fagpersoner på området. Interessert; se Refleks.

En annen viktig sak i denne utgaven av Refleks er NITOs årlige behovsundersøkelse. I denne undersøkelsen ser jeg tydelige tegn på at optimismen er i ferd med å vende tilbake på norske ingeniørarbeidsplasser. Mer enn halvparten av arbeidsgiverne uavhengig av sektor (70 % i privat) sier de kommer til å trenge flere ingeniører i de nærmeste 3 årene.

 Så til tross for frykten for at 2010 skal bli nok et tøft år for eksportrettet industri, gleder vi oss over signalene om at optimismen er på vei tilbake og at veksten i tallet på arbeidsledige og permitterte NITO medlemmer ser ut til å ha flatet ut de siste par månedene. Dette skriver jeg om i mine refleksjoner på side 3 i Refleks.

Hvordan opplever dere situasjonen?

04.02.10 Av: Marit Stykket
| | | | | | | |
0 kommentarer

Hvordan redusere utgiftene til sykefravær

Det er dette spørsmålet som ligger til grunn for at saken igjen er på regjeringens agenda. Saken engasjerer med rette det norske folk. For hver og en av oss dreier det seg kort og godt om hvor mye er vi villige til å bidra med, – både praktisk i egen arbeidssituasjon, og økonomisk over skatteseddelen for å være sikret gjennom en av verdens beste sykelønnsordninger.

Når Stoltenberg gang på gang presiserer at statens utgifter må ned samtidig som han presiserer at verken arbeidstakere eller arbeidsgivere skal betale mer, er eneste metoden å få flere tilbake på jobb fortere.

Forrige uke kom arbeidsministeren på banen, og Hanne Bjurstrøm skal ha ros for å være tydelig på at problemstillingen er sammensatt og at den krever at gamle steiner løftes nok en gang. I går kom den faglige ekspertgruppen med sine anbefalinger, og jeg må innrømme at jeg ble gledelig overrasket. Ut fra mandat og tidsramme for arbeidet, har de etter min mening kommet fram til mange gode anbefalinger det er all grunn til å se nærmere på.

NITO er naturlig nok også opptatt av sykelønnsordningen og vi har gjort oss mange tanker om situasjonen. Vi har også spurt medlemmene hva de mener, og jeg vil komme tilbake til dette på denne bloggen når resultatene foreligger.

NITO representerer ingeniører som er en friskere yrkesgruppe enn gjennomsnittet, og kanskje det kunne vært en god ide å se på hva som skiller yrker og sektorer med lavt sykefravær fra de med høyt sykefravær. Dette er nærmere beskrevet i replikken Vi trenger et friskere arbeidsliv som stod i Aftenposten for et par uker siden.

Er det ikke på tide å lære av de gode eksemplene, og legge dem til grunn når en skal finne nye og målrettede insentiver til den nye IA-avtalen. Når en stor andel av sykefraværet skyldes muskel og skjelettlidelser, og sykefravær grunnet lettere psykiske lidelser øker, tror jeg bedre kommunikasjon og åpen dialog mellom ledere og medarbeidere og medarbeidere i mellom, er et nødvendig første steg på veien til et friskere arbeidsliv.

Uten å gå i alt for mye detalj om tall og statistikker, vil jeg derfor reflektere litt om følgende tre fakta og deres betydning for et friskere arbeidsliv; Det er liten forskjell på det egenmeldte fraværet, økningen i det legemeldte fraværet er størst for kvinner og at hver 5. sykefraværsdag skyldes psykiske lidelser.

For å ta dette med egenmeldt fravær først. Når jeg diskuterer dette temaet med jevnaldrende, har vi altfor lett for å trekke fram gode eksempler på slett arbeidsmoral. Alle har en tendens til å tro at ”tredagers-syken” blir stadig mer utbredt. Heldigvis viser et forholdsvis stabilt egenmeldt fravær de siste ti år at dette er en myte. Så selv om en egenmelding på sviktende grunnlag er en for mye, må vi slutte med å gi dette med sviktende arbeidsmoral unødvendig oppmerksomhet.

Til neste fakta om at det legemeldte fraværet er størst for kvinner, er det viktig å se på hvilke alderskategorier som har størst fravær. Her er det de yngste og eldste gruppene som er hardest rammet.

Dette innebærer at den yngre gruppen er sammenfallende med kvinner i alderen hvor graviditet er den viktigste fraværsårsaken. I denne forbindelsen er det viktig å ha i mente at det har skjedd en ønsket holdningsendring på området. Økt kunnskap har gitt en stadig sterkere forståelse for at mor og barn har best av at mor ikke går på akkord med egen helse under graviditeten. Da burde det ikke overraske noen at denne gruppen har økt sykefravær. Til sammenligning var det å være på vakt som bioingeniør og gå rett til fødeavdelingen for selv å føde verken uvanlig eller regnet som risikofylt da jeg startet min yrkeskarriere for nærmer tretti år siden. Graviditet er ingen sykdom, men hvis vi i det hele tatt skal ta mål av oss å redusere fraværet for denne gruppen, må fokuset være hva er den enkelte gravide er frisk nok til å gjøre og hvordan skjerme for unødvendig stress.

Når det gjelder fraværet blant kvinner over 60 år, er det vel lett å forestille seg at mange av dagens 60-åringe kvinnelige yrkesutøvere bærer på en fysisk slitasje fra både hjemmeværende arbeid og yrkesliv. I dialog med den enkelte er det sikkert også her mulig å utnytte restarbeidsevnen gjennom å se konstruktivt på muligheter for tilpasning. På dette området må jeg dessverre innrømme at jeg antagelig selv har en mytepreget holdning til dette med forskjellige krav de ansatte på en og samme arbeidsplass. Denne holdningen er basert på erfaringer fra tiden jeg selv jobbet i offentlig sektor. Jeg tror nemlig at arbeidsgiverne på kvinnedominerte arbeidsplasser i offentlig sektor har en stor utfordring med hensyn til å skape aksept for ulikhet i krav til ansatte. Men jeg er optimistisk og har stor tro på at partene lokalt kan finne gode løsninger på disse utfordringene hvis en bare behandler saken på en åpen og ryddig måte.

Det siste punktet jeg mener fortjener oppmerksomhet er økningen i sykefravær på grunn av det som anses å være lettere psykiske lidelser. Jeg vil på ingen måte undervurdere alvorligheten av slike lidelser, men derimot påpeke arbeidsplassens viktige rolle. Her har arbeidsplassen ved hjelp av medarbeidersamtaler og god dialog en unik mulighet for å fange opp signaler på et tidlig tidspunkt slik at arbeidssituasjonen ikke bidrar til å utvikle sykdom. Samtidig har arbeidsgiver kanskje den viktigste rollen i samarbeidet med behandlende lege og Nav når det gjelder å unngå lengre sykemeldingsperioder ved denne typen lidelser.

Min konklusjon er at et friskere arbeidsliv er innen rekkevidde. Vi må bare bli enige om hva vi ikke skal bruke krefter på, og legge til rette for at lokale parter får incentiver til å tenke praktiske og målrettede løsninger på den enkelte arbeidsplass. Jeg anbefaler at partene som skal forhandle om den nye avtalen om inkluderende arbeidsliv legger ekspertgruppens anbefalinger til grunn og går fra debatt til handling så fort det lar seg gjøre.