Næringspolitikk

02.04.11 Av: Editor
| |
0 kommentarer

Både og om statlig eierskap

Eierskapsmeldingen ble lagt frem på fredag. Og jeg må tilstå at jeg synes dette ser ganske bra ut. NITO er positiv til at staten vil opprettholde det statlige eierskapet på omtrent samme nivå som i dag og at eierskap skal vurderes i lys av om det er et egnet virkemiddel for å løse relevante samfunnsoppgaver. Skuffelsen går på at Eierskapsmeldinga ser ut for å mangle konkrete ambisjoner for videreutvikling av miljøteknologi.

Da næringsminister Trond Giske la frem regjeringens nye eierskapsmelding på fredag, uttalte han at staten skal være en aktiv, langsiktig og profesjonell eier. Staten er eier i 52 selskaper med 300 000 ansatte. Det er et stort ansvar og et viktig bidrag til norsk næringsutvikling, sier nærings- og handelsminister Trond Giske. Dette er vi helt enig i.

Stabilt omfang, men økt fleksibilitet i det statlige eierskapet er viktig fremover. Jeg mener at statens engasjement kan og bør bidra med et langsiktig og industrielt perspektiv. Et slikt eierskap bør ta utgangspunkt i bygging av kunnskapsmiljøer til beste for utviklingen av norsk næringsliv.

Jeg er i utgangspunktet nøytral i eierskapsspørsmål, men mener Norge bør ha et visst omfang av statlig eierskap i næringslivet, bl.a. for å sikre nasjonalt eierskap, hovedkontor og kompetansemiljøer. Spesielt viktig er det å sikre nasjonalt eierskap til enkelte ”lokomotiver” innen områder der vi har naturgitte fortrinn.

NITO ønsker et eierskap som bidrar til et innovativt næringsliv. Erfaringen tilsier at selskaper med stor statlig eierandel bidrar til utvikling av den øvrige nasjonale industrien. Eksempler er Statkraft, Statoil, Norsk Hydro og Telenor. NITO mener dette bidrar til langsiktig kunnskapsbygging ved at det gir grobunn og utviklingsmuligheter for privateid leverandør- og teknologiindustri. I tillegg gir det gode muligheter for såkalte ”spinn-offs” slik vi har sett gjennom etableringen av Opera og REC. I Norge har vi et meget høyt kompetansenivå knyttet til f.eks. energirelatert virksomhet og fiskeri- og havbruksnæringen. NITO ønsker at denne kompetansen utnyttes og bygges videre ut. 
 
På enkelte områder, spesielt der politiske myndigheter bidrar til å skape nye markeder, bør staten styrke og tydeliggjøre sine ambisjoner med tanke på eierskap. Et viktig eksempel på dette er utvikling av ny og videreutvikling av eksisterende miljøteknologi. 

Økt kapital til investeringsfondet Investinor er et godt virkemiddel for å bedre situasjonen i kapitalmarkedet for unge teknologibedrifter etter vedvarende mangel på såkornmidler. – Dette vil styrke norske bedrifters innovasjonsevne. Vi er derfor skuffet over at eierskapsmeldingen ikke viser frem konkrete ambisjoner på dette feltet.

For best mulig forvaltning og samordning av, samt en langsiktig strategi for det statlige eierskapet, ga NITO i høst innspill om at det statlige eierskapet som hovedregel bør samles i Nærings- og handelsdepartementet (NHD). Det er avgjørende at staten er en profesjonell eier, som er i stand til å skille mellom rollene som eier, markedsaktør og regulator. 
 
Når det ikke gjøres endringer her, er NITO positive til styrkingen av kompetansen på eierskap i NHD. Staten må være en forbilde som eier. Vi forventer at deres representanter i styrene skal være kompetente og aktive medspillere i utviklingen av bedriftene.

Men uansett – alt i alt er jeg positiv :)

21.02.11 Av: Trond Markussen
| | |
0 kommentarer

Enkle grep kan gjøres

Tar du sjansen på å gå fra en trygg jobb til utryggheten i eget selskap? Alle snakker så varmt om at man ønsker gründere og nyetableringer, men vil man egentlig ha disse etableringene?
 
Ord og handling henger ikke helt sammen – nå er det på tide å gjøre noe.
 
De fleste som etablerer egen virksomhet velger i dag å først etablere et enkeltpersonsforetak for å teste ut marked og muligheter - er det mulig å leve av den kreative ideen man har og skape et inntektsgrunnlag? Dersom svaret etter noen års drift er ja velger man kanskje å etablere et AS fordi man har klart å bygge opp et marked og en omsetning som gjør at man føler man kan forsvare å for eksempel etablere et AS.
 
Hva kan staten bidra med i oppstartsfasen som gjør at man får et sikkerhetsnett og en trygghet? Alle firma er avhengige av omsetning og inntjening. I et enkeltpersonsforetak er inntjeningen avhengig av at den ansatte kan jobbe og på den måten fakturere og tjene penger. Hva skjer om den ene ansatte blir syk? Inntekten bortfaller, men det gjør ikke regningene, de fortsetter å komme.

Først på dag 17 får man sykepenger. Det innebærer at regningene har fortsatt å komme – alle disse 16 dagene, mens det har vært inntektstørke, først dag 17 kommer det penger på konto, da 66% av inntekt begrenset oppad til 6G.
 
Dette kan bli svært kritisk og problematisk for personen det gjelder.
 
Som eier av et enkeltpersonsforetak innbetaler man over skatteseddelen 11% i sykepenger, mens man som ansatt innbetaler 7,8% i sykepenger over skatteseddelen. Kunne det ikke være en god ide at de 3,2% mer man innbetaler bidrar til at staten kan fremskynde utbetaling av sykepenger slik at disse kommer allerede etter dag 1 eller i hvert fall etter tredje dag man er syk? Dette vil kunne bidra til at man klarer å betale i hvert fall noen av sine regninger og ikke havner i et økonomisk uføre.
 
Skatten er et kapittel for seg selv. I dag har vi et system der skatten beregnes på bakgrunn av hva man har omsatt i foregående år, men hva skjer om man blir syk allerede 1 januar og ikke har omsatt en krone de første tre måneden? 15 mars forfaller første regning for skatt og da skal man innbetale ¼ av skatten for året på bakgrunn av det man tjente i fjor – har man ikke omsatt en krone kan det være tøfft. Man må kanskje ta opp lån for å kunne betale skatten. Betaler man ikke ved forfall, forfaller all skatt for året ved neste forfall. Hvorfor må det være slik? Her burde det være mulig på en enkel måte å korrigere skatt i forhold til inntekt, det må være mulig finne løsninger som gjør at man ikke havner på sosialen?
 
Dette er tanker NITO gjør seg i forhold til enkeltpersonsforetak og sikkerhetsnett for disse, er det andre tanker og ideer som burde være med videre?

14.01.11 Av: Marit Stykket
| | |
6 kommentarer

Kinesernes inntogsmarsj i norsk næringsliv

Tirsdag denne uka fikk vi vite at det kinesiske statseide selskapet Blue Star hadde kjøpt Elkem. Dette har resultert i mange debatter i media de siste dagene.

Etter nyhetssaken på nito.no hvor jeg pekte på behovet for et balansert eierskap på Oslo Børs, har jeg blitt utfordret på av vi ikke må være blåøyde i denne sammenhengen og tro at kineserne vil drive Elkem videre i Norge.

Så langt har vi liten erfaring med kinesiske eiere i norsk næringsliv. Allikevel er det helt klart at vi er mer skeptiske og sitter med mange flere spørsmål etter kinesernes kjøp av Elkem, enn om andre selvstendige industrielle investorer i det internasjonale markedet hadde overtatt. 

Når den kinesiske stat investerer og gjør strategiske oppkjøp i Europa, er det naturlig å reflektere over hva som målsettingen. Hva betyr det at et land med helt annerledes styresett og økonomisk system enn vårt, har fått en så eventyrlig økonomisk vekst og store overskudd at de for fullt går inn på eiersiden i industri og næringsliv verden over? Kina gjør tydeligvis sine oppkjøp ut fra en helt annen strategi og filosofi enn det Norsk pensjonsfond utland gjør. I DN fra 13. januar sto kronikken til Terje Rognlien og Rasmus reinvang fra Econ Pöyry. De belyser dette på en interessant måte. Anbefales!

Norge har en liten og åpen økonomi, og vi har så langt levd godt på et økonomisk system basert på markedsøkonomi og frihandelsavtaler. Norske virksomheter har investert i utlandet med hell, og vi har levd rimelig godt med en konstant fare for utflagging av arbeidsplasser og teknologioverføring til andre land de siste tiårene. Men vi har også opplevd at levedyktige norske virksomheter har blitt lagt ned etter å ha blitt solgt til utenlandske eiere.

Spørsmålet alle stiller seg nå, er vel om dette bildet vil forsterke seg når Kina og kinesiske myndigheter kommer inn på banen? Det er ingen hemmelighet at forholdene for arbeidstakere i kinesisk industri er vesentlig dårligere enn i vestlige industriland, og kanskje spesielt i Norge. Jeg synes derfor at vi kan tillate oss å la dette salget til Kina være beheftet med viss grad av skepsis. Alle er vel litt redde for at kinesernes motiv for oppkjøpene de foretar i Europa for tiden, er å kvitte seg med konkurrerende teknologier og deretter konsolidere og fusjonere virksomhetene med egen industri i hjemlandet?

Hvordan kan vi så sikre at arbeidsplasser forblir i Norge selv om de er under kinesisk kontroll/eierskap? Det er vel egentlig umulig i dagens økonomiske system? Et enda viktigere spørsmål er hvordan vi kan sikre at norske teknologimiljøer fortsatt skal kunne drive teknologiutvikling i Norge som både bidrar til å videreutvikle norsk næringsliv og kommer det norske samfunnet til gode?

I denne diskusjon synes jeg også vi må stille spørsmål om norske eieres motiv. Hva med Orkla sin langsiktighet i eierskapet i Elkem? Historien til Hydro med sitt salg av alle virksomheter utenfor definert kjernevirksomhet, viser vel også at norsk eierskap på ingen måter sikrer norske arbeidsplasser og fortsatt teknologiutvikling i Norge?

Industrielle eiere og næringslivsledere har et stort ansvar når virksomheter skal selges. Og når en bedrift først er lagt ut for salg internasjonalt, er det nok lite sannsynlig at NITO eller andre norske fagorganisasjoner kan påvirke eierne til å vektlegge norske framtidsutsikter fremfor sluttpris i en salgsprosess. Det vi imidlertid kan bidra til er gode prosesser overfor ansatte i tråd med gjeldende avtaler og lovverk.

Hva kan så redde norsk industri for framtida? Så langt har vi klart oss godt med basis i høy kompetanse, høy produktivitet, stor omstillingsevne og lave funksjonærlønninger. Er det blåøyd å tro at dette holder en tid til? Hvis ja, er et statlig oppkjøpsfond for industrien som IndustriEnergi krever, veien å gå?

Jeg er selv ikke umiddelbart positiv til ideen om industrifond. Først og fremst fordi det vil være helt på tvers av det NITO har stått for mht statlig eierskap. NITO har alltid hevdet at et balansert eierskap på Oslo Børs er et poeng for et land som Norge. Dernest synes et slikt fond i mine øyne å være en fallitterklæring for norsk industri. Det høres slettes ikke ok ut at all industri i Norge skal være avhengig av den norske Stat for å være levedyktig.

Men det er mulig det er tid for nytenkning, hva mener dere? For meg er det vanskelig å se hva som kan være gode alternativ i dagens globale markedsøkonomiske system. Er statlig eierskap virkelig i ferd med å bli en nødvendighet for å sikre norsk industri og en langsiktig og god forvaltning av våre naturressurser og naturgitte fortrinn? 

NITO kommer til å bruke en del ressurser på å kartlegge hva globaliseringen innebærer av utfordringer for norske ingeniører og ingeniørarbeidsplasser i månedene framover. Kanskje det vil måtte kreve en ny vurdering av vår politiske kurs i forhold til statlig eierskap og vårt generelle (les pragmatiske) syn på eierskap? 

Håper du vil gi ditt bidrag til debatten.

12.10.10 Av: Marit Stykket
| | | |
3 kommentarer

En folkeaksjon mot høyere strømpriser?

Mandag denne uka våknet jeg til nyhetene på P1 og Leif Sande som oppfordret til folkeaksjon mot høyere strømpriser i Norge. NITOs medlemmer i industrien har mange felles interesser med Industri Energi (IE) og Leif Sande sine medlemmer, og jeg har stor respekt for min forbundslederkollega i LO. Allikevel synes jeg det er feigt å kaste norske forbrukere foran seg på denne måten. Det han egentlig er opptatt av er krafttilgangen og konkurranseevnen for norsk kraftkrevende industri. Noe selvfølgelig NITO også er opptatt av. Men debatten om hvordan vi skal bruke kraften vår er såpass vanskelig og sammensatt, at man bør kalle en spade for en spade.

Internasjonalt kraftmarked
Jeg må vel også innrømme at forslaget om et forbud mot å eksportere kraft høres umulig å få gjennom i praksis. Det er lett å forstå at forbrukerne som naturlig nok er bekymret for høye strømpriser, sier ja til alle tiltak som i gitte tilfelle kan redusere prisen. Men Norge er en del av et internasjonalt kraftmarked. Dette kan vi selvfølgelig ikke bare hoppe av når prisene er for høye. 

Forsyningssikkerhet
Årsaken er at et annet viktig formål med et felles kraftmarked er forsyningssikkerhet. Hva skal vi gjøre hvis nivåene i norske vannmagasin ikke er tilstrekkelig til at vi kan produsere nok elektrisitet til eget forbruk? Neste gang vi møtes, må jeg huske å spørre Leif om han virkelig har lyst til at Norge skal melde seg ut av dette samarbeidet.

Sak med mange sider
Debatten om kraftbruk og priser dreier seg også om energieffektivisering, offshoreindustrien, aluminiumsindustrien og mer til. Vi trenger en nyansert debatt om framtida, og det tror jeg Leif egentlig er helt enig med meg i. Utsagn som det vi så på mandag bidrar dessverre ikke nevneverdig i denne retningen. Vi trenger fakta på bordet, og akkurat det forventer NITO at et pågående felles forskningsprosjekt om hva vi kan bruke et framtidig kraftoverskudd til, vil gi oss. For ordens skyld: dette prosjektet er initiert av nettopp Industri Energi.

Men må vi i mellomtiden velge mellom en dyr eller en mørk vinter, tror jeg det er liten tvil om hva majoriteten av oss velger.

08.07.10 Av: Trond Markussen
0 kommentarer

Forskning er viktig for Norge

Miljø, energi og helse vil uten tvil utgjøre noen av de største globale utfordringer de nærmeste årene. Skal man kunne opprettholde gode velferdsordninger i Norge når olje og naturgassressursene tar slutt, må man utvikle nye næringsveier som sikrer optimale forhold for fortsatt høy sysselsetting og økonomisk bærekraft.

Norsk politikk legger stor vekt på at det er som kunnskapsnasjon Norge kan oppnå sine mål. For å nå dette målet må enda flere i fremtiden velge utdanning innen realfag og teknologi. Hvordan får man til det? Både politikere, arbeidsgiver- og arbeidstaker organisasjoner har høy fokus på rekruttering til realfag, men nå er det ikke nødvendigvis slik at høy fokus på viktigheten av realfag medfører flere søkere til høyere utdanning innenfor området. Dette er, og vil være en stor utfordring for landet fremover.

Skal norsk forskning hevde seg internasjonalt i større grad enn i dag bør den forankres i hele utdanningsløpet. NITO mener det er viktig å sørge for at ingeniørutdanningene kan tilby forskningsbasert undervisning, og at studentene gis inngående kjennskap til forskningsaktiviteter innen eget fagområde og gis mulighet til å medvirke til forskningsaktiviteter i utdanningen. I evalueringen av ingeniørutdanningen presiserte NOKUT behovet for å styrke profesjonsutøvernes forskningstilknytning, og relasjonen mellom forskning og utdanning.

Det er i skjæringspunktet mellom nasjonal og global økonomisk vekst og velstand, samt utfordringer knyttet til miljø og bærekraftig utvikling at forskningsinnsatsen vil være avgjørende i tiden fremover. På den ene side skal forskningen bidra til en miljøvennlig og bærekraftig utvikling og en mer rettferdig fordeling av ressurser nasjonalt og globalt, og på den andre siden skal den styrke landets nasjonale konkurranseevne, økonomisk utvikling og generelle velferdsnivå.

Forskningspolitikken må sikre at det utvikles kunnskap innenfor eksisterende og nye forskningsfelt. For å oppnå dette må forskningsinnsatsen økes og forskningskvaliteten, forbedres. Målet er forskning på et høyt internasjonalt nivå. Den bør legge til rette for økt nasjonalt og internasjonalt samarbeid mellom institusjoner, næringsliv og andre samfunnsaktører, på tvers av fagfelt. Slikt samarbeid er en viktig forutsetning for nyskapende og innovativ forskning. Derfor er det viktig at man stadig tilstreber å videreutvikle forskningssystemet, og at forskningspolitikken legger til rette for et godt samspill mellom systemets ulike aktører.

Selv om mye har skjedd de senere årene så utmerker Norge seg fortsatt ved at FoU innsatsen i næringslivet ligger langt under det vi ser i land vi ønsker å sammenligne oss med. Dette kan til en viss grad forklares ved den norske næringsstrukturen har et større innslag av lite forskningsintensive næringer og en stor andel små og mellomstore bedrifter som har mindre ressurser til FoU. I en liten åpen økonomi som den norske, og gitt den norske næringsstrukturen, har det offentlige et spesielt ansvar for å stimulere og avhjelpe forskningsinnsatsen i næringslivet. Det bør skapes ny industriell virksomhet som i større grad satser på å videreutvikle ideer til produkter. Det er viktig at forholdene legges til rette slik at kreative miljøer forblir i Norge, og på den måten gir bidrag til at nye kreative miljøer kan etableres.

17.06.10 Av: Marit Stykket
| | | | | | |
0 kommentarer

Vekst og krise

Etter at ulike finansinstitusjoner og eksperter her hjemme har prøvd å avblåse finanskrisen, samtidig som konsekvensene av gjeldskrisen i Sør-Europa har blitt stadig tydeligere, varslet investor (og siv.ing) Øystein Stray Spetalen kapitalismens undergang i DN i forrige uke. Han fikk hele fem sider til rådighet. Interessant lesing som kan anbefales. Kortversjonen er at vi har hatt en periode hvor investorer og politikere har spekulert med andres penger. Fellesnevneren er en kortsiktig horisont for beslutninger og investeringer. Politikerne vil bli gjenvalgt, mens investorer og finansspekulanter vil realisere kjappe gevinster på investeringer.

Hvem må ta regningen?
Spørsmålet nå er hvem som skal betale for tidligere lånefinansiert ”moro”. Spetalen konstaterer at regningen vil havne hos den yrkesaktive delen av befolkningen over skatteseddelen. Nettopp dette ble heftig debattert i forrige ukes styremøte i den Europeiske Metallføderasjonen (EMF). Debatten belyste at forskjellene mellom nord og sør i Europa er store. (I hvert fall om vi holder Island utenfor). Grekerne møtte ikke, men spanjolene og italienerne deltok høylydt med tydelig budskap. De ville blant annet ha ”de rike landene” (ikke mange igjen av dem lengre) til å være solidariske gjennom å øke kjøpekraften i offentlig sektor. Vi ble til slutt enige om en  resolusjon taklingen av gjeldskrisen som også vi i Norden kunne leve med.    

Strategier for endring
Spørsmålet alle nå stiller seg er hva som skal til for å skape vekst og velstand igjen. EU jobber med sin 2020 strategi, NHO sin årskonferanse i januar hadde tittelen ”Smartere vekst”, SPEKTER avholdt årets konferanse i forrige uke med tittelen ”Mot til å endre”, og næringsminister Trond Giske sa nylig at ”utdanning var det viktigste virkemiddelet for opprettholde og styrke konkurransekraften og det var på tide å løfte trepartssamarbeidet for etter- og videreutdanning igjen”. Han presiserte at dette kan være lønnsomt for samfunnet selv om det ikke er det for den enkelte bedrift. Dette er flotte ord fra en minister som så langt har vist seg mer handlekraftig som næringsminister enn noen av forgjengerne. Dette vil NITO følge opp.

Hvem kan fyre av startskuddet?
Nå er utfordringene belyst så det holder, og mange fasiter er presentert. Hvordan kommer vi så videre, hvordan komme fra ord til handling? Kan ingeniørene og teknologene bidra til vekst i eksisterende næringer og fremvekst av nye? Jeg skulle gjerne sett at Norge kom mer på banen og posisjonerte seg i forhold til utvikling av ny miljøteknologi. Foreløpig er dette et politisk skapt marked som krever at politikerne må legge insentiver og rammevilkår for å få fart på ballen. Dette ser ut til å ta (for) lang tid, er det mulig å starte i andre enden?  Er det noe vi kan gjøre nå?

10.05.10 Av: Marit Stykket
| | |
1 kommentar

Politisk mynt på en katastrofe?

 Motstanderne av mulig oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen benytter nå katastrofen i Mexicogolfen som sannhetsserum for at slike aktiviteter i dette sårbare området vil være en helt uansvarlig risikosport.

 Jeg har forståelse for at man griper gyldne anledninger som byr seg til å fremme og forsterke egne synspunkter, men er det egentlig ok å benytte en katastrofe til å fyre opp under at følelser og tro skal overstyre fakta når beslutninger skal tas?

NITO har ikke tatt standpunkt til oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen. Vi har mange tusen av våre medlemmer knyttet til offshorevirksomhet, både direkte, på leverandør- og underleverandørsiden og innen engineering. Til tross for at Norge er verdensledende på oljeutvinning til havs, er vi allikevel ydmyke i forhold til fremtiden for torsken utenfor Lofoten. Men vi forutsetter at når beslutningen skal tas, må den baseres på kunnskap og realistiske risikovurderinger. Som ingeniører er vi genuint opptatt av kunnskap, kvalitetssikring og risikovurdering basert på fakta. Som realister vet vi også at det i alle situasjoner er en viss risiko for at noe kan gå galt. Dette er en del av det å leve uansett hva vi holder på med.

Oljeindustriens Landsforening (OLF) utga nylig en rapport laget av Det norske Veritas som konkluderte med at industrien har gjort mange forbedringer de siste årene som har redusert risikoen for store utslipp. Rapporten presenterer også tall som viser at det er ni ganger større sannsynlighet for en utblåsning i Mexicogolfen enn på norsk og britisk sokkel.

Etter mitt syn må denne typen rapporter være med på å danne kunnskapsgrunnlaget for de beslutningene som skal tas. Det må også synspunkter fra eksperter på området som eksempelvis Per Holand fra Exprosoft som uttaler seg kritisk til OLF og Veritas sine konklusjoner i Teknisk Ukeblad sist uke. Det viktige er at fagkompetansen blir hørt, og at debattene foregår med utgangspunkt i kunnskapsbaserte fakta.

Meg bekjent har vi utenforstående ingen tilgang til tekniske data om BP-riggen Deepwater Horizon som eksploderte i Mexicogulfen for litt over to uker. Dermed vet vi eksempelvis ingen ting om standard og vedlikehold eller om den hadde ekstra sikkerhetsventiler som er et krav på norsk sokkel. Dette får vi først greie på etter at Amerikanske tilsynsmyndigheter har gjort sine undersøkelser etter denne tragiske ulykken.      

 Når så norske politikere  vil bruke dagens tragiske katastrofe i Mexicogolfen som hovedargument for å skrinlegge planene oljevirksomhet utenfor Lofoten og Vesterålen før konsekvensutredningen er sluttført, klinger det dårlig i mine ører.

Vi i NITO kommer til å diskutere saken når vi skal ha Ledermøte og avdelingsledermøte i slutten av mai, og vi er veldig interessert i å få innspill fra dere til debatten. Har dere tiltro til at norsk teknologiutvikling og strenge krav til kompetanse og sikkerhet, vil redusere risikoen ved slik aktivitet til et akseptabelt nivå?

Les mer om saken her.

04.05.10 Av: Marit Stykket
0 kommentarer

Samarbeid om et konkurransedyktig næringsliv i de nordiske landene

Dette var temaet for en konferanse i regi av Nordisk Ministerråd i København i går. Bakgrunnen for konferansen var et nordisk samarbeidsprosjekt om rekruttering av høytutdannede fra utlandet, som NITO var en av initiativtakerne til. Prosjektet har resultert i rapporten: ”Rekruttering av kompetansearbeidskraft fra tredjeland til Norden: Reguleringer, strategier og realiteter”. Skrevet av FAOS i Danmark og Fafo i hhv Sverige og Norge.

Alle de nordiske ingeniørorganisasjonene har deltatt sammen med de største av arbeidsgiverorganisasjonene som representerer industrien; fra Norge deltok Norsk Industri.

Ingeniørorganisasjonene i Norden har lang erfaring med samarbeid om ulike typer prosjekter. Sett fra vårt ståsted er det spesielt tre positive sider ved denne typen tverrnasjonale samarbeidsprosjekter; For det første gjør slike sammenlignende studier det lettere å forstå dynamikken og særtrekkene i våre egne nasjonale systemer. På mange måter hjelper de oss til å sette våre egne situasjoner i perspektiv. For det andre gir slike samarbeidsprosjekter oss en mulighet for nyttig erfaringsutveksling på tvers av landegrenser. Sist, men ikke minst gjør et bredt samarbeid det lettere å få gjennomført større prosjekter fordi kostnadene blir mindre på den enkelte deltaker.

Når organisasjoner på både arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden går sammen om et slikt prosjekt, så representerer ikke dette noe nytt eller unikt i en nordisk sammenheng. Motivasjonen for å gå inn i slike samarbeidsprosjekter fra arbeidsgiver og arbeidstakersiden kan være noe ulik, men alt i alt handler dette om et felles ønske om å styrke og utvikle egne virksomheter og bedrifter.

Hvorfor er NITO opptatt av arbeidsinnvandring?
At arbeidsgiverorganisasjonene involverer seg i et slikt prosjekt virker nok naturlig for de fleste. Men at vi fagorganisasjoner gjør det, kan kanskje virke noe forunderlig.

Den viktigste årsaken er behovet for kunnskap om problemstillinger og forhold som utfordrer medlemmene våre sin arbeidssituasjon og oss som organisasjon. Da vi tok initiativet til prosjektet, var vi i en oppgangskonjunktur med stor ingeniørmangel. Dermed hadde vi behov for bedre kunnskap om rekruttering av utenlandsk arbeidskraft med høyere utdanning. Tilfang av arbeidskraft med rett kompetanse og konkurransedyktige rammevilkår for norske virksomheter er grunnleggende for framtidsrettede ingeniørarbeidsplasser i Norge. Håper dere ser nytten i at vi engasjerer oss på dette området? Se også oppslag på jobbsidene i Aftenposten sist søndag.

I mitt åpningsinnlegg etter departementschef Bo Smith fra det danske Beskæftigelsesministeriet, var dette hovedmomentene:

Økonomisk og industriell gjeninnhenting
Finanskrisen har nå gått over i en lavkonjunktur og forventes å henge ved oss i lang tid. Dermed vil det være lenge til at vi ser den samme veksttakten som før finanskrisen slo inn. Det er grunn til å anta at vi i Norden vil se fortsatt økende ledighet, i noen utstrekning også blant ingeniørgruppene.

Endringer i konjunkturer endrer ikke det faktum at vi representerer relativt små, åpne økonomier. Dette innebærer at vi i stor grad er avhengige av åpen tilgang til internasjonale markeder, og dermed er vi også sårbare overfor internasjonale økonomiske konjunkturer og markedssvingninger.

I den globale konkurransen er vi også avhengige av å være konkurransedyktige, og våre fremste konkurransefortrinn er kvalitet og kompetanse på det vi produserer og tilbyr, samt høy produktivitet. Med manglende etterspørsel, må vi både bokstavelig sett og i overført betydning må gå tilbake til tegnebrettet.

Samtidig begynner en rekke fremvoksende økonomier å nærme seg oss når det gjelder kvaliteten på kompetansen, det betyr at konkurransen for oss vil bli hardere i årene fremover – i disse økonomiene har man også fordelen av å ha store lavkompetansegrupper som holder produksjonskostnader nede.

Vi i Norden må dessverre derfor vokte oss vel for å tro at faren for at bedrifter flytter ut reduseres når arbeidsledigheten stiger. Jeg tror dessverre at vi må erkjenne at faren for offshoring og outsourcing er like stor nå som før finanskrisen.

Energi, miljø og klima
U
avhengig av den økonomiske krisen, må vi møte miljø, energi og klima-krisen på en konstruktiv måte. En mer bevisst holdning til miljøvennlig produksjon og forbruk, vil være nødvendig i tiden fremover. Samtidig vil ny teknologi være avgjørende for å oppnå nødvendige kutt i miljøskadelige stoffer og klimagassutslippene.

På den ene side tvinger dette seg frem gjennom internasjonale avtaler, på den andre siden gir dette nye og potensielt store vekstmuligheter for industrivirksomheter i Norden. I denne sammenhengen er utvikling og bruk av miljøteknologi et viktig element. Teknologibehovet er enormt og økende i hele verden; – særlig i fattige land og i land med stor vekt i den globale økonomien. Med dette bakteppet er det viktig at vi beholder, styrker og bygger ut teknologiske kompetansemiljøer i Norden. Et viktig tilfang til dette vil være å hente kompetanse utenfra.

Et illustrerende historisk eksempel på viktigheten av kompetanseoverføring er Norges start som oljenasjon. Norge hadde ikke vært den oljenasjonen vi er i dag om det ikke hadde vært for den verdifulle kompetansen, og kompetanseoverføringen, vi mottok fra utlandet i de tidligere faser av oljeeventyret. Kunnskapsoverføringen fra amerikanske og franske ingeniører var alfa omega for å skape oljenasjonen Norge.

Ungdommens dalende interesse for realfag
Dette gjelder ikke bare i Norden, men i de fleste vestlige industrialiserte land. Vi opplever at ungdommen svikter realfagene. Det blir rett og slett færre av oss som ønsker å jobbe som ingeniører eller teknologer. Og selv om det kan se ut som vi etter mer enn 15 års innsats er i ferd med å snu en trend i Norge, er realiteten at gjennomsnittsalderen for arbeidstakere som har slik kompetanse blir høyere for hvert år.

Siden utviklingen har vart over tid, skaper den et strukturelt arbeidsmarkedsproblem hvor vi i Norge ikke klarer å dekke behovet for teknologisk arbeidskraft gjennom egenproduksjon.

Mangel på realister føles innenfor mange bransjer i arbeidsmarkedet, både innenfor privat sektor og offentlig sektor. Endringer i økonomiske konjunkturer, vil bare i mindre grad kunne endre dette misforholdet mellom tilbud og etterspørsel på ingeniørarbeidskraft som vi ser konturene av i dag. Og det vil uansett ta lang tid før dette misforholdet er rettet opp.

Fordeler ved arbeidsinnvandring fra tredje land
Innvandring av kompetansearbeidskraft gir oss tilgang ikke bare til arbeidskraft men også til kompetanse som er viktig for opprettholde innovasjon og konkurransekraft.

Dette skaper mangfold i bedrifter, og gir norske bedrifter både etterspurt kompetanse og tilgang til ny kunnskap om både språk, kulturer og markeder. Dette kan gi oss verdifull grobunn for nye ideer og nye perspektiver.

De nordiske økonomiene er i internasjonal sammenheng små, og vi er for små til å være selvforsynte med kompetanse på alle felt. Dette gjør oss avhengige av åpen flyt av kunnskap og kompetanse. Tilførsel av kompetanse utenfra vil derfor være et viktig bidrag til å opprettholde og utvikle de nordiske landene som konkurransedyktige nasjoner i verden. Klarer vi ikke å være attraktive, står vi i fare for å miste næringsvirksomhet til andre land.

Men selv om vi ønsker arbeidsinnvandring velkommen, så er det ikke tvil om at dette skaper utfordringer for både oss som fagforeninger, for våre medlemmer og for samfunnet rundt oss mer generelt. Dette må vi ta på alvor.

Innvandring er et vanskelig tema, og skaper dessverre ofte steile motsetninger mellom ulike grupper og samfunnsaktører. Som ”ikke-ekspert” på temaet, er det fristende å la ekspertene ta debatten. For med en sammenblanding av spørsmål knyttet til integrering, regulering og rekruttering av innvandrere, vil de negative sidene knyttet til innvandring ofte blir fremhevet. Hittil har debatten i Norge i alt for liten grad problematisert forhold knyttet til rekruttering av høykvalifisert arbeidskraft. Vi kunne ønske oss en sterkere nyansering; – vi snakker om en rekrutteringsdebatt, reguleringsdebatt og integreringsdebatt. Dette er ulike typer debatter, som ikke er gjensidig utelukkende, men som ofte krever forskjellige innfallsvinkler og ulike virkemidler.

Min konklusjon er at utfordringene jeg har pekt på, tilsier at arbeidsinnvandring til Norge og våre naboland fortsatt er like relevant. Et kunnskapsbasert og konstruktivt forhold til arbeidsinnvandring er viktig for å sikre interessante, gode og konkurransedyktige ingeniør- og teknologarbeidsplasser i Norden.

23.02.10 Av: Marit Stykket
| | |
0 kommentarer

Industri og forurensing, fortsatt to sider av samme sak?

 På en onsdag kveld i midten av februar samlet NITO Finnmark mer enn 110 personer til folkemøte i Kirkenes. Overskriften var ”Forurensing en nødvendig del av industrisamfunnet?”.

Her møttes representanter fra både fagekspertise, folkeaksjon, bedrift, bystyret, fagorganisasjoner og ikke minst folk flest til debatt.

Dette ble et interessant møte som belyste det gamle dilemmaet mellom et samfunns behov for arbeidsplasser og verdiskaping på den ene siden, og viktigheten av å ta vare på miljøet på den andre siden.

Etter at Sydvaranger Gruver AS startet opp virksomheten igjen i Finnmark med nye eiere har tydeligvis debatten gått høylytt i Kirkenes, og den har tilspisset seg etter at Sydvaranger Gruver søkte om å utvide utslippstillatelsen til også gjelde flotasjonsmiddelet Lilaflot D817 og samtidig å doble utslippet av avgangsmasser til Bøkfjorden. Lilaflot er et langkjedet og sterkt fettløselig amin som i følge Havforskningsinstituttet har egenskaper som ved teoretisk vurdering gjør stoffet sannsynlig for bioakkumulering. Les Havforskningsinstituttets høringsuttalelse her.

Som leder av NITO er jeg selvfølgelig opptatt av både verdiskaping og trygge, gode og langsiktige arbeidsplasser. Videre er det viktig at vi utnytter Norges naturressurser og naturgitte fortrinn på en god måte. Men det er noen men her. For det første mener jeg at vi bør si et rungende nei til spørsmålet om ”forurensing er en nødvendig del av industrisamfunnet”. I hvert fall forurensing som kan gi langsiktige og ødeleggende effekter på lokale økosystemer. For det andre bør vi enes om at den tid hvor ingeniøren og teknologiutvikling fikk skylda for å ødelegge miljøet vårt, er en tilbakelagt tidsalder. I dagens norske industrisamfunn har vi kommet mange hakk videre, og NITO er opptatt av at ingeniører og teknologiutvikling er en del av løsningen, ikke problemet. For det tredje må vi kreve konsekvensutredninger dersom det er grunn til å frykte større miljøeffekter av aktiviteten som ønskes igangsatt.

La det være klart at jeg har stor tiltro til norsk industri. Norsk industri og deres eiere jobber generelt aktivt for å innfri myndighetenes krav og velge best mulig teknologi i produksjonen for å holde seg innen gjeldende regel og lovverk. Sydvaranger Gruver har også i forbindelse med sin søknad om gjenopptagelse av gruvedriften og utvidet utslippstillatelse bestilt  undersøkelser fra NIVA, Norsk Institutt for Vannforskning. Det vil si at deler av havbunnen utenfor Kirkenes er undersøkt med tanke på spor og rester etter gruvedriften som opphørte på midten av nittitallet. NIVAs rapporter finner du her.  

Selv om jeg generelt har stor tillit til industribyggere og eiere i Norge, er det også viktig å ha et realistsk forhold til deres rolle og målsetting, som i all hovedsak er forrentning av egen kapital. Sett fra fagforeningens side bør denne forrentningen skje i et langsiktig perspektiv, men vi er ikke blåøyde for interessekonflikt på dette området. Dessverre kan også politikere legge et kortsiktig perspektiv til grunn siden de oftest tenker og handler i forhold til egen valgperiode.

I Kirkenes viste ordføreren til at kommunestyret hadde valgt å stole på at myndighetene med sine eksperter, les Klima og forurensingsdirektoratet (Klifd). Hun forventet at Klifd ville være seg sitt ansvar bevisst å sette ned foten for søknaden til Sydvaranger Gruver dersom den medførte fare for miljøet. I denne sammenhengen er det interessant å lese Ellen Hambros bloggpost om Klifs rolle og ansvar.

En slik sak om arbeidsplasser versus miljø betyr mye for mange mennesker, og dermed blir den også veldig følelsesladet. Når jeg bor og har min arbeidsplass mer enn 200 mil der i fra, kunne det vært såre enkelt å gi en klar anbefaling til politikerne i Kirkenes. Langt vanskeligere blir når en sitter midt i det. Da kan kanskje følgende ordtak fra amerikanske indianere sette føre var prinsippet i perspektiv: ” Vi har ikke arvet jorden av våre forfedre, vi låner den av våre barn”.

17.02.10 Av: Trond Markussen
| |
2 kommentarer

Hvorfor diskrimineres enkeltpersonsforetak?

Hvorfor etablerer man et enkeltpersonsforetak? Flere velger nok å etablere eget firma fordi de har en god idè til et produkt, men ikke alle som etablerer eget firma er gründere. Det finnes etterhvert flere som etablerer firma fordi de har blitt arbeidsledige og så har det vist seg vanskelig å finne ny jobb.

Man tar jo en sjanse når man etablerer egen virksomhet – er det verdt det? Dersom det går bra er det sikkert greit, men hva nå om det ikke går så greit. Hva om man ikke får tilstrekkelig med kunder og man krype til korset og melde seg som arbeidsledig? Ikke noen god løsning, næringsdrivende får ikke dagpenger ved arbeidsledighet – hva er da alternativet dersom det tar tid før man klarer å finne ny jobb? Det innebærer faktisk at man kan risikere å måtte gå på sosialen. Hvorfor må det være slik?

Selv om man kommer godt igang med firmaet så kan man risikere å bli syk. Et stort problem for enkeltpersonsforetak er at man er eneste ansatte og det vil i mange sammenhenger si at man er avhengig av å kunne jobbe for å skaffe inntekter. Dersom man blir syk stopper inntektene – men ikke nødvendigvis kostnadene. Husleien skal fortsatt betales. Blir man syk så får man ved sykdom utover 16 dager dekket bare 65 prosent av inntekt opp til 6 G som næringsdrivende mens lønnsmottakere får full lønn. Arbeidsgiver får refundert all lønn opp til 6 G for syke lønnsmottakere. Hvorfor denne forskjellen? Man er sin egen arbeidsgiver og de 16 første dagene må man selv dekke inntekt, men det blir det samme som at arbeidsgiver dekker lønn for lønnsmottakere uten å få dette dekket fra det offentlige. Likevel kan dette være alvorlig for enkeltpersonsforetaket som disse dagene mister sin inntekt. Dersom man ønsker å bedre standardsatsene og få en bedre sykepengedekning så har forsikringspremien man må betale til Nav økt kraftig. På to år har økningen vært 35 prosent ifølge nettsiden enkelt.cc. Dette gjelder 100 prosent dekning fra dag 17. Det er relativt få som går på ordningen med 100 prosent dekning fra dag 1, det blir for dyrt. Samtidig er dette en ordning som ikke har økt så voldsomt i pris.

Næringsdrivende får ikke minstefradrag – idag utgjør det drøyt 70 000 kroner. Etablerer man et enkeltpersonsforetak må man betale 11 prosent av brutto inntekten i folketrygdavgift, mens vanlige lønnsmottagere betaler 7,8 prosent. Er det noen grunn til at det må være slik?

Hvorfor skal man da ta sjansen på å etablere egen virksomhet? Risikoen ligger hos den som etablerer, men er det nødvendig å legge til ekstra byrder og utfordringer? Vi hører stadig om viktigheten av initiativ og satsning på ny virksomhet, men bør ikke det da gjenspeiles i at man ønsker å legge forholdene tilrette for nyetableringer? For mange vil vel et enkeltpersonsforetak være det første steget før man etterhvert velger andre selskapsformer når man ser at det kan være “liv laga” med egen virksomhet. Er det rart man blir forundret. 

Hvordan motiverer dette til etablering av enkeltpersonsforetak? Jeg bare spør.