Energi i et miljøperspektiv

14.09.10 Av: Marit Stykket
| | |
0 kommentarer

Innovasjon på sitt beste

I dagens DN kan vi lese om at tidligere Vattenfall-sjef Lars G. Josefsson vil løse klimakrisen med å tilsette biomasse til brenselet i kullkraftverkene. Det vil si “samfyring” av kull og pellets fra hurtigvoksende trær. Dette høres veldig spennende ut, og et fint eksempel på at kreativitet og nytenking kan bidra til å “flytte fjell”. Josefosson legger vekt på at 40% av dagens elektrisitetsproduksjon foregår med kull med ferdig utbygd infrastruktur for distribusjon. 

Jeg liker denne idéen, og synes i grunn at den virker besnærende enkel. Derfor irriterer det meg at de første assosiasjonene jeg fikk da jeg leste saken, var alle de store tre-”åkrene” jeg passerte på biltur i Sør Afrika.  Her var det plantet trær på sirlige rekker. Slik jeg husker det kunne vi kjøre milevis langs trær med samme høyde, før det ble en ny høyde for så å bli hugstfelt osv.

Dette drar meg rett inn i debatten om klima vs naturvern (akkurat slik Trond skrev om for to uker siden) . Det er et paradoks for meg at disse to interessene som er så beslektet, så kjapt kommer på kollisjonskurs. Første spørsmål blir selvfølgelig hvordan en slik produksjon av trevirke kan gjøres på en bærekraftig måte. Neste spørsmål blir dessverre fort om hvem som ønsker, les kan akseptere, å ha slike “monster-skoger” i nærheten. Det vil si hvilken hensyn skal veie tyngst,  naturvern eller klima? Målet er selvfølgelig en bærekraftig utvikling hvor alle hensyn ivaretas, men på så viktige områder har vi ikke råd til å la det ideelle bli det bestes fiende.

Hva mener du?

02.09.10 Av: Trond Markussen
| | | | | |
0 kommentarer

Miljø vs. natur

Du er i overkant uoppmerksom hvis du ikke har fått med deg sommerens, og etterhvert høstens, føljetong om master og kabler i Hardanger. For meg som ingeniør er det en interessant debatt å ikke mene noe om. Som Marit skrev i et leserinnlegg i DN, så har ikke NITO tatt stilling til saken. Årsaken er selvfølgelig at dette dreier seg om hvorvidt Hardangers natur er viktig å bevare. Dette er ikke et ingeniørfaglig tema. 
 
Men – jeg må tilstå at saken trigger noe hos meg likevel. For saken har en mer overordnet dimensjon også. Det dreier seg om natur vs. klima. I årene som kommer vil vi se tusenvis av tilsvarende saker. Bare her i Norge står vi overfor saker om plassering av vindmøller, bølgekraftverk, traseer for toglinjer, forsyningssikkerhet og mer.
 
Skal vi gå inn for grønn energi må det nødvendigvis gå utover natur. Det går ikke an å lage usynlige togspor eller vindmøller ingen legger merke til. Alle vet at oljen en gang tar slutt, og innen den tid må vi ha etablert miljøvennlig produksjon i storskala her i Norge. Men hvor skal dette gjøres? For å sette det litt på spissen – det vil alltid være en ørn, en truet blomsterart eller vakker natur der hvor den grønne energien skal produseres. Hva da?
 
Misforstå meg ikke – jeg har også store problemer med å mene noe om de ulike sakene isolert sett. Jeg er glad i både ørn og fjord. NITO mener ikke noe om Hardangersaken, eller de som ønsker å motarbeide vindmøller på Smøla. Men på et overordnet nivå er vi for både god forsyningssikkerhet og vindmøllesatsing.
 
For en gangs skyld er det ikke bare politikerne som må rydde opp i hva som bør menes og sies. Det er oss, folkene som bor i dette landet som bør tenke oss om. Ingen ønsker energiproduksjon i hagen. Alle er for vindmøller, bare ikke der man går søndagstur.
 
Hva mener du? Natur eller miljø? Sannsynligvis mener du, akkurat som meg, at vi skal få til begge deler. Men hvordan? Og hvor? Det som til enhver tid er din nabokommune?

23.08.10 Av: Marit Stykket
1 kommentar

Tidevannkraftverk i “hagen”, – frister det?

Jeg avsluttet sommerferien med et besøk i “min barndoms dal” når det gjelder sommerferier, nemlig Lofoten.  Mine besteforeldre bodde rett ved Gimsøystraumen, og der tilbragte jeg utallige opplevelsesrike og flotte sommerferier. Det første jeg pleide å gjøre når jeg kom dit, var vanligvis å ta å ta på regn”hyre” (husker ikke så mye finvær), og gå en tur langs fjæra. Helt fra jeg var lita jente var jeg betatt av fjell og sjø, og ikke minst fasinert av alle plantene i fantastisk fargedrakt og imponerende fugler som skarv og Havørn. 

Da jeg var i Lofoten i begynnelsen av august, møttes på en måte de interessene og verdiene jeg har i dag som president i NITO, med den lille jenta sin begesitring over Lofotens fantastiske natur.  Der hvor Havørnen har hatt sin faste utsiktspost/jaktplass de siste årene, ble det nemlig jobbet med å få på plass fortøyningssystemet til tidevannskraftanlegget “Morild”. Samtidig lå deler til  anlegget på brygga ved fiskemottaket og “skjemmet” utsikten fra der jeg bodde.

Bakgrunnen er at Hydra Tidal Energy Technology begynte arbeidet med å få på plass prototypen for sitt første tidevannkraftanlegg i Gimsøystraumen. Forarbeidet er utført  i Harstad, og anlegget er basert på ny teknologi, patentert av Hydra Tidal, – kjempespennende! Mandag sist uke ble “Morild” sjøsatt  i Harstad for de siste forberedelsene før det skal slepes til Gimsøystraumen og settes i drift i løpet av høsten.

Dette tidevannskraftverket er etter mitt syn en paralell til Hardanger, dog i liten skala. Men her møtes miljøverninteressene med naturverninteressene. Det er i miljøets og klimaets interesse at vi ønsker mer fornybar energi og flere “grønne” og framtidsrettede arbeidsplasser. Samtidig utfordrer et slikt anlegg naturverninteressene, både visuelt og fordi havørna som er en fredet fugleart mest sannsylig vil måtte finne seg en ny fangstplass i Gimsøystraumen. Nå er det heldigvis ingen naturvernorganisasjon eller politiker som bryr seg om forholdene i Gimsøystraumen. Dermed får Hydra Tidal muligheten til å teste ut ny teknologi under gunstige forhold.

Jeg synes dette er et spennende prosjekt og hilser det velkomment. I kjølvannet av diskusjonene om “monstermastene” i Hardanger kan jeg imidlertid se konturene av en kollisjon mellom miljøverninteresser, naturverninteresser og ønske om utvikling av ny miljøteknologi og grønne arbeidsplasser, ref Aftenpostens Innsiktsartikkel i dag 23. august, som dessverre ikke er tilgjengelig på nett ennå. Hva tror dere, ser jeg spøkelser ved høylys dag, eller er dette noe vi kommer til å møte for fullt i tida framover? I så fall, har dere forslag til hvordan vi skal takle dette?

10.05.10 Av: Marit Stykket
| | |
1 kommentar

Politisk mynt på en katastrofe?

 Motstanderne av mulig oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen benytter nå katastrofen i Mexicogolfen som sannhetsserum for at slike aktiviteter i dette sårbare området vil være en helt uansvarlig risikosport.

 Jeg har forståelse for at man griper gyldne anledninger som byr seg til å fremme og forsterke egne synspunkter, men er det egentlig ok å benytte en katastrofe til å fyre opp under at følelser og tro skal overstyre fakta når beslutninger skal tas?

NITO har ikke tatt standpunkt til oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen. Vi har mange tusen av våre medlemmer knyttet til offshorevirksomhet, både direkte, på leverandør- og underleverandørsiden og innen engineering. Til tross for at Norge er verdensledende på oljeutvinning til havs, er vi allikevel ydmyke i forhold til fremtiden for torsken utenfor Lofoten. Men vi forutsetter at når beslutningen skal tas, må den baseres på kunnskap og realistiske risikovurderinger. Som ingeniører er vi genuint opptatt av kunnskap, kvalitetssikring og risikovurdering basert på fakta. Som realister vet vi også at det i alle situasjoner er en viss risiko for at noe kan gå galt. Dette er en del av det å leve uansett hva vi holder på med.

Oljeindustriens Landsforening (OLF) utga nylig en rapport laget av Det norske Veritas som konkluderte med at industrien har gjort mange forbedringer de siste årene som har redusert risikoen for store utslipp. Rapporten presenterer også tall som viser at det er ni ganger større sannsynlighet for en utblåsning i Mexicogolfen enn på norsk og britisk sokkel.

Etter mitt syn må denne typen rapporter være med på å danne kunnskapsgrunnlaget for de beslutningene som skal tas. Det må også synspunkter fra eksperter på området som eksempelvis Per Holand fra Exprosoft som uttaler seg kritisk til OLF og Veritas sine konklusjoner i Teknisk Ukeblad sist uke. Det viktige er at fagkompetansen blir hørt, og at debattene foregår med utgangspunkt i kunnskapsbaserte fakta.

Meg bekjent har vi utenforstående ingen tilgang til tekniske data om BP-riggen Deepwater Horizon som eksploderte i Mexicogulfen for litt over to uker. Dermed vet vi eksempelvis ingen ting om standard og vedlikehold eller om den hadde ekstra sikkerhetsventiler som er et krav på norsk sokkel. Dette får vi først greie på etter at Amerikanske tilsynsmyndigheter har gjort sine undersøkelser etter denne tragiske ulykken.      

 Når så norske politikere  vil bruke dagens tragiske katastrofe i Mexicogolfen som hovedargument for å skrinlegge planene oljevirksomhet utenfor Lofoten og Vesterålen før konsekvensutredningen er sluttført, klinger det dårlig i mine ører.

Vi i NITO kommer til å diskutere saken når vi skal ha Ledermøte og avdelingsledermøte i slutten av mai, og vi er veldig interessert i å få innspill fra dere til debatten. Har dere tiltro til at norsk teknologiutvikling og strenge krav til kompetanse og sikkerhet, vil redusere risikoen ved slik aktivitet til et akseptabelt nivå?

Les mer om saken her.

06.04.10 Av: Marit Stykket
| | | | | | |
1 kommentar

Fantastiske Svalbard

Rett før påske besøkte styret i Association of Nordic Engineers (ANE) Svalbard, eller nærmere bestemt Longyearbyen. Der hadde jeg gleden av å være vertskap sammen med NITO Svalbard sin tidligere leder Atle Brekken og nåværende leder Veronika Ekstrand.  

Longyearbyen har gjennom de siste 20 årene gått fra å være et homogent samfunn bygget opp rundt gruveselskapet Store Norske Spitsbergen Kullkompani, til å bli et mye mer mangfoldig samfunn. I dag er dette barske lokalsamfunnet bygget rundt tre hovedpilarer; gruvedrift, turisme og forskning. Er dere klar over at Svalbard kan tilby spennende ingeniørarbeidsplasser som spenner fra infrastrukturoppgaver i et ekstremt krevende miljø til moderne kullgruvedrift og høyteknologi? Kollegaene våre i Sveriges Ingeniører og Ingeniørforeningen i Danmark (IDA) ble både overrasket og imponert. 

Vi besøkte UNIS (The University Centre in Svalbard) med Nordlysobservatoriet, Gruve 7 og Svalsat. I tillegg møtte vi både assisterende sysselmann og generaldirektøren for det russiske gruveselskapet Articugol. 

Etter selv å ha besøkt Svalbard med ujevne mellomrom over en periode på mer enn tjue år, er det spennende å se hvordan Longyearbyen og næringsstrukturen har endret seg. UNIS har hatt en utrolig vekst og utvikling fra det ble etablert. Det står respekt av at UNIS som har klart å skape et internasjonalt kompetanse- og forskningsmiljø i et tidligere gruvesamfunn på mindre enn to tiår. Har fastlands-Norge noe å lære av dette? 
Jeg forventer i hvert fall at norske politikere vet å verdsette dette unike FoU-miljøet slik at rammevilkårene for framtidig aktivitet blant annet muliggjør at CO2-lab prosjektet realiseres.  Tenk å gjøre et kullgruve basert samfunn CO2 nøytralt. Spenstig tanke, ikke sant? Interessert i å vite mer, se: http://co2-ccs.unis.no/ 

En annen ting; Det oppleves litt flaut at de driftsansvarlige for verdens beste Nordlysobservatorium må bekymre seg over høy strømpris i Longyearbyen. Her er det satset på ny forskningsinfrastruktur på et område hvor de naturgitte forutsetningene for ny kunnskap er spesielt gode. Hvis en allerede to år etter åpningen møter utfordringer med driftsmidler, er det all grunn til å se på finansieringen av denne typen virksomhet. Hva synes dere?   

I Barentsburg var både gruvedrift, ingeniørkompetanse og nye næringsveier tema. Generaldirektøren uttrykte blant annet interesse for danske ingeniørers kompetanse på vindmølleteknologi. Parallelt med arbeidet for å redusere utslipp av svovel fra byens kullkraftverk ønsket han at andre muligheter for mer miljøvennlig energiproduksjon ble utredet. Vindenergi i arktiske strøk medfører en del utfordringer han gjerne ville at ekspertisen i Danmark skulle se nærmere på. 

På besøk hos Kongsberg Satellite Services AS, Svalsat kunne Veronika Ekstrand presentere oss for en bedrift i spennende og god utvikling. Som kjent har Svalsat fått en del oppmerksomhet den seinere tiden. Årsaken er at det er satt spørsmålstegn ved om dataene som lastes ned på Svalbard kan benyttes til andre formål enn det som er hjemlet i Svalbardtraktaten. Dette ble tilbakevist under vårt besøk. Kompetansen som finnes på toppen av Platåfjellet på Svalbard har blitt etterspurt vare, og kunder fra alle verdenshjørner sørger for at antall høyteknologiske ingeniørarbeidsplasser øker i takt med omsetningen. 

Håper denne bloggposten har greid å formidle at Svalbard er mye mer enn gruvedrift og hvite vidder. Men når det er sagt, innrømmer jeg gjerne at øygruppens fantastiske natur og fascinerende kontraster er grunn god nok til å vende tilbake, gang etter gang….. 

Fant frem til noen flotte bilderfra Svalbard på  Flickr.com jeg ville dele med dere. 

Oppdatert: Har fått tilgang til bilder fra en tidligere tur til Svalbard. Disse ligger nå nederst i posten. Er det ikke fint på Svalbard? 

MajoraCarterGroup/Flickr.com

 

Stiangd/Flickr.com

 

MajoraCarterGroup/Flickr.com

 

Hvalrosser, bildet tatt av meg selv

 

Longyearbyen lufthavn, bildet tatt av meg selv

 

Svalsat, bildet tatt av meg selv

 

08.03.10 Av: Marit Stykket
| | | | | | | |
0 kommentarer

Hvem skal gjøre jobben?

Vi har en vedvarende ingeniørmangel i Norge. Oslo Renewable Energy and Environment Cluster og Oslo Teknopol la denne uken fram en rapport som viser at bedrifter som satser på grønn teknologi har gjennomgått enorm vekst de siste årene. Det gir utsikter til tusenvis av nye arbeidsplasser er den gledelige nyheten. Spørsmålet jeg stiller meg er hvor denne kompetansen skal hentes?

I en undersøkelse Norges ingeniør- og teknologorganisasjon (NITO) gjorde blant 700 arbeidsgivere i januar, svarer 67 prosent av lederne innen energisektoren at det er ganske eller meget vanskelig å finne kvalifiserte ingeniører. Vi har altså en underdekning av arbeidskraft til bransjen. Derfor er det avgjørende at kompetansen opprettholdes og videreutvikles for å sikre økt verdiskaping også i framtiden.

Cavemen/Flickr.com

Cavemen/Flickr.com

Samtidig må det rekrutteres flere til sektoren. Stadig flere læresteder utvikler nye studieretninger innen fornybar energi, grønne energiformer og miljørelaterte utdanninger. Men dette er relativt nye satsningsområder, og det vil ta tid før de har bygget opp solide fagmiljøer. Derfor må vi søke mot internasjonale kompetansemiljøer, i tillegg til å bygge opp egne miljøer som gir dyktige fagfolk på alle nivåer. Samtidig er det viktig å sette i gang etter- og videreutdanning av ingeniører og teknologer som er interesserte i å studere bærekraftige energiformer.

For å inspirere flere til å velge studier som gir en kompetanse som nye grønne arbeidsplasser krever, kan vi gi ingeniørstudenter økonomiske insentiver, som ekstra stipend eller nedskriving av studiegjeld, for å søke seg til utdanninger vi har knapphet på i Norge. En slik ordning vil kunne bidra til at flere unge velger seg studier innen energi og ny fornybar energi i utlandet.

Erfaringsmessig vet vi at utenlandsstudentene kommer tilbake til Norge for å jobbe etter endt utdanning. Dermed kan de bidra til å videreutvikle fagkompetansen her i landet, samtidig som det styrker det internasjonale samarbeidet mellom Norge og andre land.

Men situasjonen er kritisk. Som nevnte rapport viser har bedriftene som satser på grønn teknologi hatt en enorm vekst, og den vil ikke stoppe. Dette bereder grunnen for tusenvis av arbeidsplasser som krever spesialisert kompetanse. Kompetanse vi har knapphet på allerede i dag, derfor haster det med å få i gang tiltak som øker tilgangen på kvalifisert arbeidskraft.

Hva mener dere om dette?

23.02.10 Av: Marit Stykket
| | |
0 kommentarer

Industri og forurensing, fortsatt to sider av samme sak?

 På en onsdag kveld i midten av februar samlet NITO Finnmark mer enn 110 personer til folkemøte i Kirkenes. Overskriften var ”Forurensing en nødvendig del av industrisamfunnet?”.

Her møttes representanter fra både fagekspertise, folkeaksjon, bedrift, bystyret, fagorganisasjoner og ikke minst folk flest til debatt.

Dette ble et interessant møte som belyste det gamle dilemmaet mellom et samfunns behov for arbeidsplasser og verdiskaping på den ene siden, og viktigheten av å ta vare på miljøet på den andre siden.

Etter at Sydvaranger Gruver AS startet opp virksomheten igjen i Finnmark med nye eiere har tydeligvis debatten gått høylytt i Kirkenes, og den har tilspisset seg etter at Sydvaranger Gruver søkte om å utvide utslippstillatelsen til også gjelde flotasjonsmiddelet Lilaflot D817 og samtidig å doble utslippet av avgangsmasser til Bøkfjorden. Lilaflot er et langkjedet og sterkt fettløselig amin som i følge Havforskningsinstituttet har egenskaper som ved teoretisk vurdering gjør stoffet sannsynlig for bioakkumulering. Les Havforskningsinstituttets høringsuttalelse her.

Som leder av NITO er jeg selvfølgelig opptatt av både verdiskaping og trygge, gode og langsiktige arbeidsplasser. Videre er det viktig at vi utnytter Norges naturressurser og naturgitte fortrinn på en god måte. Men det er noen men her. For det første mener jeg at vi bør si et rungende nei til spørsmålet om ”forurensing er en nødvendig del av industrisamfunnet”. I hvert fall forurensing som kan gi langsiktige og ødeleggende effekter på lokale økosystemer. For det andre bør vi enes om at den tid hvor ingeniøren og teknologiutvikling fikk skylda for å ødelegge miljøet vårt, er en tilbakelagt tidsalder. I dagens norske industrisamfunn har vi kommet mange hakk videre, og NITO er opptatt av at ingeniører og teknologiutvikling er en del av løsningen, ikke problemet. For det tredje må vi kreve konsekvensutredninger dersom det er grunn til å frykte større miljøeffekter av aktiviteten som ønskes igangsatt.

La det være klart at jeg har stor tiltro til norsk industri. Norsk industri og deres eiere jobber generelt aktivt for å innfri myndighetenes krav og velge best mulig teknologi i produksjonen for å holde seg innen gjeldende regel og lovverk. Sydvaranger Gruver har også i forbindelse med sin søknad om gjenopptagelse av gruvedriften og utvidet utslippstillatelse bestilt  undersøkelser fra NIVA, Norsk Institutt for Vannforskning. Det vil si at deler av havbunnen utenfor Kirkenes er undersøkt med tanke på spor og rester etter gruvedriften som opphørte på midten av nittitallet. NIVAs rapporter finner du her.  

Selv om jeg generelt har stor tillit til industribyggere og eiere i Norge, er det også viktig å ha et realistsk forhold til deres rolle og målsetting, som i all hovedsak er forrentning av egen kapital. Sett fra fagforeningens side bør denne forrentningen skje i et langsiktig perspektiv, men vi er ikke blåøyde for interessekonflikt på dette området. Dessverre kan også politikere legge et kortsiktig perspektiv til grunn siden de oftest tenker og handler i forhold til egen valgperiode.

I Kirkenes viste ordføreren til at kommunestyret hadde valgt å stole på at myndighetene med sine eksperter, les Klima og forurensingsdirektoratet (Klifd). Hun forventet at Klifd ville være seg sitt ansvar bevisst å sette ned foten for søknaden til Sydvaranger Gruver dersom den medførte fare for miljøet. I denne sammenhengen er det interessant å lese Ellen Hambros bloggpost om Klifs rolle og ansvar.

En slik sak om arbeidsplasser versus miljø betyr mye for mange mennesker, og dermed blir den også veldig følelsesladet. Når jeg bor og har min arbeidsplass mer enn 200 mil der i fra, kunne det vært såre enkelt å gi en klar anbefaling til politikerne i Kirkenes. Langt vanskeligere blir når en sitter midt i det. Da kan kanskje følgende ordtak fra amerikanske indianere sette føre var prinsippet i perspektiv: ” Vi har ikke arvet jorden av våre forfedre, vi låner den av våre barn”.

10.02.10 Av: Trond Markussen
| | | | | | | | |
0 kommentarer

Innovasjon – miljø og høyteknologi i Buskerud

Energi i et miljøperspektiv er et område NITO har valgt å ha spesiell fokus på. Dette er er den andre treårsperioden hvor kongress delegatene har valgt at NITO skal  fokusere spesielt på dette området og vi kaller det “fyrtårn saken vår”. Dette er et tema som har stor aktualitet og som uten tvil også engasjerer. Sist helg samlet NITO Buskerud  medlemmer og tillitsvalgte for å lære mer om nettopp miljø i et energiperspektiv.  

Lydhøre tillitsvalgte i NITO Buskerud

Lydhøre tillitsvalgte i NITO Buskerud

 

Temaet fenget, nærmere 50 medlemmer og tillitsvalgte deltok på konferansen og det var stort engasjement og mange spørsmål til innlederne. Temaene ble også ivrig diskutert i pausene.  NITO har deltatt i prosjektet Future Climate – Engineering solutions,  et prosjekt som jobbet frem mot COP15 møtet i København ifjor. Hensikten med prosjektet var å se på mulige løsninger for å redusere CO2 utslipp med eksisterende teknologi. Hvert land utarbeidet sin egen lokale Future Climate – Engineering solutions rapport hvor de presenterte løsninger for eget land. I tillegg ble resultater fra alle de nasjonale rapportene samlet i en felles rapport.  Den Norske rapporten viser at vi med dagens eksisterende teknologi kan redusere Norges CO2 utslipp med 76% innen 2050. Dette fikk jeg anledning til å snakke om på konferansen.  

I tillegg til rent faglige foredrag hadde man også funnet plass til et interessant foredrag om “veien til arbeidsglede”. Henrik Aase gav oss noen innspill til ettertanke. Han snakket om å gjøre noe med vanene våre – slutte med “burding” og “prøving” og jobbe mer med “skalling”. Vi kan ikke fortsette å si at vi burde gjøre noe eller skal prøve å gjøre noe. Vi må bli flinkere til aktivt å ta stilling og når vi sier at vi “skal” noe så medfører det at vi aktivt må ta stilling, og da er vi på god vei til at det blir gjort noe. Absolutt ikke noe dumt innspill å ta med seg videre.  

Miljøpåvirkning handler om vaner og om å endre vaner. Gode innspill til hva vi som enkeltpersoner kan gjøre er vikige bidrag. Har du noen gode innspill så er du hjertelig velkommen til å dele dem med oss.