Uke 49: Utfordrende permiteringer
Geir Bakken, Leder NITO Vestfold:
Marit inviterte meg til å skrive som fredagsgjest i Presidentbloggen og jeg takker for denne muligheten.
Jeg har brukt lang tid på å samle meg om det jeg skal skrive, for jeg er personlig om et vanskelig tema som jeg synes det er viktig å snakke om. Og jeg synes vi i NITO skal bli enda flinkere til å møte disse utfordringene jeg tar opp.
Det er ikke lenge siden vi opplevde finanskrisen og dens utfordringer, men vi har hatt en liten periode med mer optimisme og fremgang. Noen skyer har vi dog sett i horisonten. EU sliter med økonomisk troverdighet. Vi ser at det kan bli svært så utfordrende for Norges eksportindustri i tiden fremover.
Jeg skal ikke spekulere så mye om det som skjer fremover, men jeg ønsker å dele noen av mine erfaringer fra finanskrisen som slo innover oss og ga en del utfordringer. Jeg merket dette svært tydelig som bedriftsgruppeleder i 2009 og 2010.
Som tillitsvalgt har jeg opplevd en bedrift som i løpet av et år hadde 4 runder med permitteringer og en masseoppsigelse. I tillegg gjennomførte bedriften nødvendige omstillinger i flere omganger. Dette var en periode som var krevende for ansatte, ledelse og tillitsvalgte.
Jeg opplever at uansett hvor godt begrunnet en permittering er, så vil omtrent halvparten av de som blir rammet, ta det som en personlig beskjed om at man er uønsket i bedriften. Dette i særlig grad når permitteringene kun gjelder en del av de ansatte. I tillegg ser jeg at det gir økonomiske utfordringer, noen tar det å bli permittert svært tungt. Det er også et stort press for de ansatte som fortsatt er i arbeid, men som føler at de i neste omgang kan bli valgt ut. Det er krise på personlig plan for mange mennesker. En tillitsvalgt skal så godt det lar seg gjøre passe på at utvelgelsen av de som blir permittert skjer på en god måte og i henhold til tariffavtaler og lovverket i den lille graden det dekker situasjonen.
Permitteringer er en uting vi i størst mulig grad må unngå, vi må lete etter alternativer.
Som tillitsvalgt blir man med på en rekke møter i forbindelse med utvelgelse av hvem som permitteres og hvor mange. Man forsøker så godt det lar seg gjøre å sørge for at konsekvensene blir så små som mulig for sine medlemmer. Når bedriften ikke er større enn at man kjenner sine medlemmer så godt at man har daglig omgang med dem, kan det bli ekstra tungt.
Jeg opplever at jeg som tillitsvalgt har fått god opplæring i hvordan håndtere slike situasjoner gjennom tillitsvalgtopplæringen i NITO. Jeg synes også at NITOs rådgivere og jurister er dyktige til å støtte opp rundt den aktuelle situasjonen.
Det var en lang og tung periode som jeg egentlig følte at jeg taklet bra. Men i slike situasjoner er det mye press fra mange kanter.
Når situasjonen roet seg i bedriften og alle var tilbake på jobb og optimismen preget bedriften igjen, merket jeg slitasjen. Jeg var tom for krefter og det var nå jeg fikk min reaksjon på det som vi hadde vært gjennom. For meg ble det så ille at jeg måtte overlate enkelte arbeidsoperasjoner til en god kollega.
Heldigvis har jeg gode kolleger og et godt arbeidsmiljø, og det var mulig å bytte litt på oppgaver. Jeg er også så heldig at jeg kjenner mange andre tillitsvalgte som jeg har betrodd mine utfordringer til, og de har gitt meg en fin støtte.
Jeg har snakket med andre tillitsvalgte om mine opplevelser, og jeg ser at jeg ikke er alene om å ha store utfordringer og tøffe runder som tillitsvalgt.
Men det er vel greit? For tillitsvalgte har jo opplæring og vi skal jo være tøffingene i arbeidslivet.
Men hva skjer med tillitsvalgte som har vært gjennom tøffe utfordringer?
Jeg tror mange tillitsvalgte sliter med utfordrende situasjoner, og at en stor andel føler seg veldig alene i situasjonen og inntrykkene. Hvem kan de egentlig dele tankene med? Dette bekymrer meg.
Hva gjør NITO for å sikre seg at ikke disse ressurspersonene som nå har fått masse verdifull erfaring, synes at nok er nok og forsvinner?
Hva gjør vi for å sikre oss at erfaringer fra de utfordringene som tillitsvalgte møter på arbeidsplassen blir tatt med tilbake til forhandlingsutvalgene som bakgrunn til forhandlinger om avtaleverk?
Hva gjør vi for at disse erfaringene på en eller annen måte kan bringes inn i tillitsvalgtopplæringen?
Jeg er sikker på at noen tilbakemeldinger kommer inn via tilfeldige veier. Eksempler er gjennom den kontakten som juristene har med tillitsvalgte og medlemmer, og at noe kommer til forhandlingsutvalgene gjennom signaler fra avtalekonferanser og samtaler med tillitsvalgte.
Men jeg klarer ikke å se at NITO har et system for å ta vare på tillitsvalgte etter at situasjonen har roet seg. Og jeg ønsker at vi har mer systematikk i å samle disse erfaringene slik at vi blir enda flinkere til å håndtere utfordringer, og at vi har mer å ta med oss til forhandlinger om tariffavtalene.
Kanskje vi kan ta med noe herfra til samarbeidsmøter med departementene også.
Jeg foreslår at NITO minst en gang i året inviterer tillitsvalgte fra bedrifter som har hatt omstillinger eller permitteringer/oppsigelser til en samling der enkelte av NITOs jurister og forhandlere deltar. I tillegg bør vi ha med noen med faglig bakgrunn til å ta inn signaler om personlige utfordringer og som kan gi relevante råd til den enkelte tillitsvalgte, og til NITO om håndtering av den typen utfordringer.
- Geir Bakken
Marit Stykket
Trond Markussen
