I går startet vi en liten diskusjon på NITOs Facebook-side, hvor vi rett ut spurte medlemmene våre hvordan vi kan være gode digitale nabokjerringer. Den første reaksjonen vi fikk var ”Hva er egentlig en digital nabokjerring?”. For noen er utrykket uklart, og nabokjerring er et ord med delte betydninger for mange. Jeg tror det er viktig at vi ikke henger oss opp i selve utrykket, men tanken bak. En av de som svarer, påpeker viktigheten av å kunne ytre meninger uansett grunnlag, men at man skal kunne ta til motmæle og mene det motsatte. Det kan være så enkelt. Jeg oppfordrer dere til å bruke fem minutter til å gå inn på noen nettsteder, og les kjapt debattene. En liten kommentar fra deg tar ikke lang tid.

Det er godt å se at folk der ute er engasjerte, og at det diskuteres – det er jo nettopp sakens kjerne! Grunnen til at “digital nabokjerring” umiddelbart tiltalte meg, er at digitale kommunikasjonsverktøy både åpner muligheter og skaper nye utfordringer. Det er lov å mene noe annet enn andre, men holdninger og meninger skapes i dialog med andre. Vi lever i et land med ytringsfrihet. La oss bruke den!

- Marit

I stille stunder spør jeg meg noen ganger: Hvem står bak alle lekene jeg deler ut? Hvem står bak klærne jeg gir barna? Hvem står bak sleden, sekken og reinsdyrfølget? Ingeniøren – og selsagt en liten porsjon julemagi.

Man kan på mange måter si at julen er gjort mulig av ingeniøren. Fra julelysene og julepynten, til gaven, maten og musikken. Jeg vil derfor ønske alle dere NITO-medlemmer en riktig god jul, og et innholdsrikt og godt nytt år!

Hohoho!

- Julenissen

Selv om statslederne i denne omgang – vår egen statsminister som hederlig unntak – stort sett glimret i sitt fravær, er klimatoppmøtene etter hvert blitt et svært arrangement som også er en viktig møteplass for NGOer, parlamentarikere og alle andre som ønsker å påvirke utviklingen i klimapolitikken i positiv retning. Faktisk var også NITO indirekte til stede gjennom vårt engasjement i prosjektet Future Climate – Engineering Solutions (FC – ES) og vårt samarbeid med søsterorganisasjonen Ingeniører Danmark (IDA).

Dr. Alison Cooke – som jeg hadde gleden av å møte i London tidligere i år da organisasjonene i FC – ES møttes til konferanse – var tilstede på konferansen som ambassadør for Future Climate sammen med Pernille Rasmussen fra IDA. Alison er ingeniør og jobber ved Cambridge University i tillegg til å være medlem av Institution of Mechanical Engineers (IMechE) som NITO jobbet sammen med i FC. I Durban rekrutterte Alison et nettverk av Kinesiske ingeniører til å bli med i FC – ES, i tillegg til at dialog også ble opprettet med en forening for ingeniører i Sør-Afrika og også World Federation of Engineers (WFEO). Du kan se Alison snakke om dette og gjøre god reklame for ingeniørenes kompetanse og rolle i klimapolitikken i dette TV-intervjuet fra Durban:

Dr Alison Cooke and Dr Shalini Sharma from Responding to Climate Change on Vimeo.

Alison og Cambridge University har nå overtatt sekretariatet i FC – ES fra IDA og kommer til å drive prosjektet videre med tanke på å få flere land med på å lage nasjonale planer for å kutte klimagassutslipp. I NITO kommer vi til å følge spent med på utviklingen og se hva vi kan bidra med i fremtiden, kanskje først og fremst sammen med våre nordiske naboer gjennom Association of Nordic Engineers (ANE).

PS! Fikk du aldri tatt en titt på NITOs rapport til Future Climate – Engineering Solutions kan du se den her.

Jeg er svært fornøyd med forslaget om redusert kapitalkrav for etablering av aksjeselskaper. Stortingets Justiskomite har i sin innstilling også støttet forslaget. Etter endt Stortingsbehandling gjenstår det å gjennomføre endringene, noe vi i NITO Egen Bedrift håper vil skje raskt. Aksjeselskapsformen etter disse endringene kan bli langt mer tilgjengelig for flere næringsdrivende i Norge, mener jeg. Næringsdrivende som driver enkeltpersonforetak kan, ved å stifte et aksjeselskap, få økt sosial trygghet med bedre sykelønnsordninger, bedre vilkår for svangerskapspermisjon og bedre rettigheter ved eventuell arbeidsledighet.

Det er viktig å huske på at enkeltpersonforetaksmodellen fortsatt er viktig for vesentlige deler av verdi- og nyskapingen i Norge. Dette gjelder spesielt personer som vil starte en virksomhet og drive i det små, ofte kombinert med lønnet arbeid, før en eventuelt tar stilling til om man vil ta steget over til å drive egen virksomhet på fulltid. Vi må derfor beholde enkeltpersonforetaksmodellen som lavterskel organisasjonsform.

Jeg mener det er positivt at regjeringen har satt et tallfestet mål for forenklingsarbeidet – et mål NITO Egen Bedrift forutsetter regnes som et nettomål.

Vi i NITO Egen Bedrift har følgende innspill til videre forenklingsarbeid:

- Videreutvikling av Altinn som hovedkanal for bedriftenes kommunikasjon med det offentlige må prioriteres høyt. Noen konkrete eksempler på tiltak er automatisert utstedelse av kvalifikasjonsdokumentasjon for å delta i offentlige anbud, og e-postvarsel til bedriften ved nye meldinger og oppgaver i Altinn.

- Forenkling av språk i offentlige brev, skjemaer og påbud er også et viktig tiltak. Unødvendig tungt og vanskelig språk gjør at mange opplever rapporteringsplikten som en større byrde enn den trenger å være. Misforståelser skaper merarbeid og effektivitetstap, både for bedriftene og mottaker i det offentlige.

Med disse tiltakene på plass er regjeringen på god vei mot en bedre og enklere hverdag for norsk næringsliv generelt og norske småbedrifter spesielt.

Du kan lese mer om disse og andre innspill på www.enklereregler.no.

Under nødsårene på slutten av 1800-tallet utvandret nesten 1/3 av den norske befolkningen til Amerika. I dag er det antakelig flere med norske forfedre i USA enn i Norge. I femtiårene søkte flere millioner italienere arbeid nordover i Europa. I Norden har det felles arbeidsmarkedet vært en kjærkommen buffer når tidene har svingt. Det siste tiåret har hundretusener av polakker og baltere ikke bare funnet utkomme, men bidratt vesentlig til velstandsveksten i Norden. Det åpne, felles arbeidsmarkedet i EU/EØS kan vise seg å bli en viktig nødutvei for en del av de arbeidsledige i Sør-Europa. Ledigheten i Spania er i dag på vei mot 25%, over 40% blant ungdom, og tallene er på full fart opp i flere av de andre middelhavslandene. Når i tillegg millioner av gjestearbeidere fra Øst-Europa og andre steder er satt på porten – også i England og Irland – er dette definitivt ikke tidspunktet for, slik sjølråderettsfolket ønsker, å gjeninnføre stengsler for arbeidsinnvandring i de landene hvor hjulene fortsatt sviver rundt.

For en kriserammet sør-europeisk familie kan en jobb i Tyskland, Sverige eller Norge – enten det for far eller datter i huset – være nok til at de klarer husleia, holder familien flytende, og ivaretar håp og selvrespekt når alt ser ut til å rakne. For den enkelte – ikke minst nyutdannete som møter et stengt arbeidsmarked – kan jobbmuligheter utaskjærs gi mulighet til å opparbeide yrkeserfaring, kompetanse, nettverk og språkferdigheter som også kan komme til nytte på hjemmebane når tidene snur. For hjemlandet kan det bety færre ødelagte skjebner og innsparte sosialutgifter, samtidig som hjemførsel av inntekt kan gi et visst tilskudd til etterspørselen i økonomien. Det trengs. For arbeidslivet i Norge og andre mottakerland med knapphet på kompetanse og faglært arbeidskraft i mange bransjer er det også klare oppsider. På lengre sikt kan høy utvandring føre til tap av humankapital og årelating av hjemlandsøkonomien, men i et åpent Europa med billige flyruter og nye sirkulære migrasjonsmønstre er det grunn til å regne med at mange vil vende nesa hjem når tidene skifter – forhåpentlig både en erfaring og noen euro rikere.

Selv om dagens sør-europeere – av lett forståelige grunner – har vært blant de mest hjemmekjære i Europa, har spanske og greske medier den siste måneden spådd masseutvandring. Hvor mange som vil oppsøke arbeidsmarkedene her oppe i det mørke, kalde nord er uvisst. De fleste vil nok først prøve lykken i land de kjenner bedre og hvor de behersker språket, men de siste års arbeidsvandringer forteller at ‘money talks’. Norge kan ikke akkurat matche Barcelona når det gjelder klima, kultur, fotball og strender. Til gjengjeld har vi arbeid å tilby, Europas høyeste lønninger i vanlige jobber, og i tillegg et generøst velferdssystem og gratis utdanning. Strømmene av internasjonale arbeidssøkere styres i stor grad av etterspørsel, jobbmuligheter og lønn – og forsterkes av nettverkseffekter. Når først noen finner veien til de ledige jobbene, bidrar rykte-multiplikatoren til at snøballen kan rulle raskt – slik 90-tallets jordbærplukkere har medvirket til strømmen av polske arbeidssøkere etter EU-utvidelsen – og stanse hvis etterspørselen opphører. Arbeidsmarkedet er effektivt sånn, og Norge er ikke noe attraktivt bosted uten jobb og inntekt.

De arbeidsledige i land som Italia og Spania rommer store grupper nyutdannete unge, men også høyt utdannete, erfarne fagfolk. Norge har behov for flere tusen nye hoder og hender i ulike bransjer. Det manko i omsorgssektoren, hvor lønns- og arbeidsvilkårene er bedre enn arbeidsledige i Sør-Europa kan forestille seg. Hvis det kunne lokke noen spanske senoritas – med eller uten mastergrad i sykepleie – nordover, ville det trolig vært til glede for flere enn sykehjemsbeboerne som mimrer om glade dager i syden. Når det gjelder ingeniørfaget vet alle som har fulgt med i anbudskampene i verfts- og offshoreindustrien de siste tiår, at Spania har svært konkurransedyktige industrielle miljøer og fagfolk på disse og tilgrensende områder. Og med en spansk byggebransje som under boomen på 2000-tallet var større enn Tysklands og Frankrikes til sammen, skal vi ikke se bort fra at det kan dukke opp en del bygningsingeniører og fagarbeidere som vil delta i videreutbyggingen av sokkelen i nord. En klar fordel, sett fra NITOs side, er at dette er arbeidstakere som ikke vil la seg by hva som helst, og heller ikke er fremmede for fagforeninger og arbeidskamp.

I et lengre perspektiv bør også fag og linjer i utdanningssystemet som sliter med rekrutteringen kjenne sin besøkelsestid; gratis studier, videreutdanningsmuligheter og lik adgang til Lånekassa kan være en god ”re-start”. Og selv en midlertidig strøjobb kan åpne muligheter, ikke bare til ledighetstrygd, språk- og yrkesopplæring via NAV, men også til barnetrygd og kontantstøtte – som trolig langt overstiger nivået i sør-europeiske stønadsordninger etter at politikerne har bøyd seg for kuttkravene fra ”markedene”, IMF og EU.

Umiddelbart kan det virke betenkelig at oljerike Norge skal høste gevinster av andre lands tragedie, og aktivt legge til rette for arbeidsmigrasjon. Men en kan like gjerne snu perspektivet: Kampen mot de sosiale ettervirkningene av finanskrisen – og mot massearbeidsløshetens nedbrytende virkninger – kan vel ikke stanse ved nasjonsgrensen? Aller minst for et land som i årevis har levd høyt på å selge dyr olje, fisk, bacalao-ingredienser og annet til europeiske markeder, som befolker middelhavskysten med tusener av velfødde pensjonister og trygdete, og som i tillegg har plassert halve Pensjonsfondet i aksjer og obligasjoner i de samme europeiske markedene. Sjelden er vel selvhjelpselementet i solidaritetsbegrepet mer selvinnlysende. Selv ikke vi som bor i ’annerledeslandet’ kan skjerme oss fra, eller snu ryggen til, det dramaet som nå utspiller seg i våre europeiske naboland. Og selv om vi ikke kan tilby arbeid til mer enn en brøkdel av Europas ledige, kunne det kanskje være en god start om NAV-Utland satte i gang arbeidsformidling, språk – og AMO-kurs på solkysten. For å dra Europa ut av hengemyra er det ingen vei utenom at de landene som har vekst og overskudd til å sette ledige hender i arbeid legger skuldra til – både hjemme og ute, hvor handlingsregelen jo heller ikke gjelder. Så hvorfor ikke også ta et omvendt ”Carl.I Hagen-grep” og sette pensjonsfondsmidlene i arbeid ved å investere i infrastrukturprosjekter i de landene hvor det er aller flest ledige hender?

- Jon Erik Dølvik, Fafo

Jeg har brukt lang tid på å samle meg om det jeg skal skrive, for jeg er personlig om et vanskelig tema som jeg synes det er viktig å snakke om. Og jeg synes vi i NITO skal bli enda flinkere til å møte disse utfordringene jeg tar opp.

Det er ikke lenge siden vi opplevde finanskrisen og dens utfordringer, men vi har hatt en liten periode med mer optimisme og fremgang. Noen skyer har vi dog sett i horisonten. EU sliter med økonomisk troverdighet. Vi ser at det kan bli svært så utfordrende for Norges eksportindustri i tiden fremover.

Jeg skal ikke spekulere så mye om det som skjer fremover, men jeg ønsker å dele noen av mine erfaringer fra finanskrisen som slo innover oss og ga en del utfordringer. Jeg merket dette svært tydelig som bedriftsgruppeleder i 2009 og 2010.

Som tillitsvalgt har jeg opplevd en bedrift som i løpet av et år hadde 4 runder med permitteringer og en masseoppsigelse. I tillegg gjennomførte bedriften nødvendige omstillinger i flere omganger. Dette var en periode som var krevende for ansatte, ledelse og tillitsvalgte.

Jeg opplever at uansett hvor godt begrunnet en permittering er, så vil omtrent halvparten av de som blir rammet, ta det som en personlig beskjed om at man er uønsket i bedriften. Dette i særlig grad når permitteringene kun gjelder en del av de ansatte. I tillegg ser jeg at det gir økonomiske utfordringer, noen tar det å bli permittert svært tungt. Det er også et stort press for de ansatte som fortsatt er i arbeid, men som føler at de i neste omgang kan bli valgt ut. Det er krise på personlig plan for mange mennesker. En tillitsvalgt skal så godt det lar seg gjøre passe på at utvelgelsen av de som blir permittert skjer på en god måte og i henhold til tariffavtaler og lovverket i den lille graden det dekker situasjonen.

Permitteringer er en uting vi i størst mulig grad må unngå, vi må lete etter alternativer.

Som tillitsvalgt blir man med på en rekke møter i forbindelse med utvelgelse av hvem som permitteres og hvor mange. Man forsøker så godt det lar seg gjøre å sørge for at konsekvensene blir så små som mulig for sine medlemmer. Når bedriften ikke er større enn at man kjenner sine medlemmer så godt at man har daglig omgang med dem, kan det bli ekstra tungt.

Jeg opplever at jeg som tillitsvalgt har fått god opplæring i hvordan håndtere slike situasjoner gjennom tillitsvalgtopplæringen i NITO. Jeg synes også at NITOs rådgivere og jurister er dyktige til å støtte opp rundt den aktuelle situasjonen.

Det var en lang og tung periode som jeg egentlig følte at jeg taklet bra. Men i slike situasjoner er det mye press fra mange kanter.

Når situasjonen roet seg i bedriften og alle var tilbake på jobb og optimismen preget bedriften igjen, merket jeg slitasjen. Jeg var tom for krefter og det var nå jeg fikk min reaksjon på det som vi hadde vært gjennom. For meg ble det så ille at jeg måtte overlate enkelte arbeidsoperasjoner til en god kollega.

Heldigvis har jeg gode kolleger og et godt arbeidsmiljø, og det var mulig å bytte litt på oppgaver. Jeg er også så heldig at jeg kjenner mange andre tillitsvalgte som jeg har betrodd mine utfordringer til, og de har gitt meg en fin støtte.

Jeg har snakket med andre tillitsvalgte om mine opplevelser, og jeg ser at jeg ikke er alene om å ha store utfordringer og tøffe runder som tillitsvalgt.

Men det er vel greit? For tillitsvalgte har jo opplæring og vi skal jo være tøffingene i arbeidslivet.
Men hva skjer med tillitsvalgte som har vært gjennom tøffe utfordringer?

Jeg tror mange tillitsvalgte sliter med utfordrende situasjoner, og at en stor andel føler seg veldig alene i situasjonen og inntrykkene. Hvem kan de egentlig dele tankene med? Dette bekymrer meg.

Hva gjør NITO for å sikre seg at ikke disse ressurspersonene som nå har fått masse verdifull erfaring, synes at nok er nok og forsvinner?
Hva gjør vi for å sikre oss at erfaringer fra de utfordringene som tillitsvalgte møter på arbeidsplassen blir tatt med tilbake til forhandlingsutvalgene som bakgrunn til forhandlinger om avtaleverk?
Hva gjør vi for at disse erfaringene på en eller annen måte kan bringes inn i tillitsvalgtopplæringen?

Jeg er sikker på at noen tilbakemeldinger kommer inn via tilfeldige veier. Eksempler er gjennom den kontakten som juristene har med tillitsvalgte og medlemmer, og at noe kommer til forhandlingsutvalgene gjennom signaler fra avtalekonferanser og samtaler med tillitsvalgte.

Men jeg klarer ikke å se at NITO har et system for å ta vare på tillitsvalgte etter at situasjonen har roet seg. Og jeg ønsker at vi har mer systematikk i å samle disse erfaringene slik at vi blir enda flinkere til å håndtere utfordringer, og at vi har mer å ta med oss til forhandlinger om tariffavtalene.
Kanskje vi kan ta med noe herfra til samarbeidsmøter med departementene også.

Jeg foreslår at NITO minst en gang i året inviterer tillitsvalgte fra bedrifter som har hatt omstillinger eller permitteringer/oppsigelser til en samling der enkelte av NITOs jurister og forhandlere deltar. I tillegg bør vi ha med noen med faglig bakgrunn til å ta inn signaler om personlige utfordringer og som kan gi relevante råd til den enkelte tillitsvalgte, og til NITO om håndtering av den typen utfordringer.

- Geir Bakken

IMF representerere i dag rundt 25 millioner medlemmer i metallindustrien – over 200 fagforeninger i 100 land. De har jobbet aktivt for å forberede en fusjon med tilsvarende organisasjoner for arbeidere innen tekstil, kjemi- og prosessindustrien. Med denne fusjonen vil alle verdens organiserte industriarbeidere ha en felles organisasjon i ryggen. Over 50 millioner arbeidstakere verden over, samlet i én og samme organisasjon!

På slike møter blir jeg svært ydmyk og fylles av respekt for våre fagforeningskollegaer verden over. Mange kjemper en kamp for arbeidstakernes rettigheter med livet som innsats. Og kravene er verken høye eller urimelige.

Her ser vi generalsekretær Jyrki Raina og president Berthold Huber under åpningen av møtet for IMFs Central Committee Meeting i Jakarta 7. Desember

I dag er 80% av verdens arbeidere uten sosiale rettigheter eller sikkerhetsnett, og «precarious work» og uformell sektor vokser i omfang. Det er derfor flott å høre suksesshistorien til de indonesiske organisasjonene. Etter å ha jobbet systematisk de to siste årene, og med mer enn 350.000 underskrifter, lyktes de å påvirke til en ny lov som sikrer indonesiske arbeidere sosiale rettigheter og pensjon. Denne loven, som ble vedtatt i slutten av november, er virkelig en vitamininnsprøyting og motivasjon for fagforeninger verden over.

Kanskje noen av dere tenker at dette ikke angår oss? Dessverre stemmer ikke det. Med globale markeder og multinasjonale selskaper, må vi forholde oss til at 40% av verdens arbeidere tjener under 2 USD (i underkant av 11,- NOK) per dag, at det er vanskelig å fagorganisere seg i mer enn 50 % av verdens land, og at en stadig større andel av arbeidstakere må ta til takke med usikre og midlertidige jobber. Dette er noe norske virksomheter i internasjonale markeder må forholde seg til og konkurrere med.

I Norge krever NITO at våre medlemmer skal ha sin rettmessige del av verdiskapingen. Dette er milevis fra hva våre fagforeningskollegaer i store deler av verden må ta til takke med, og her blir nok vår norske modell oppfattet som et litt utopisk eventyr.

Dessverre hersker det, naturlig nok, en mistillit til konstruktivt samarbeid med myndigheter eller arbeidsgivere blant deltagerne. Eksempelvis er det bare i Sør-Korea mer enn 10 millioner arbeidstakere uten rettigheter. I tillegg kriminaliserer myndighetene fagforeningsaktivitet med bagrunn i straffelov om «obstruction of buisiness». Dette innebærer fengsling av fagforeningsledere og dyre rettsaker for fagforeningene – og dette er bare ett eksempel blant mange!

Slike forhold krever solidaritet og samarbeid på tvers av bransjer, grenser og verdensdeler. Derfor har vi tro på en ny æra for verdens industriarbeidere under slagordet «STRONGER TOGETHER!». Sammen står vi sterkere!

- Marit

Det er en spennende utvikling, når utenlandske ingeniører finner Norge – og kanskje da mest det norske arbeidsmarkedet – attraktivt. I et land hvor vi dessverre mangler flere tusen ingeniører, kan det være en løsning å hente inn arbeidskraft fra blant annet Spania.

Men som med så mangt, risikerer vi å støtet på noen utfordringer på veien. Har de har den kompetansen vi har behov for? Hva med språk?

Særlig språket kan være en utfordring når man skal jobbe i Norge. Mange arbeidsplasser vil kreve norsk som arbeidsspråk, om man for eksempel skal jobbe i kommuner – samtidig vil det være mange bedrifter hvor engelsk fungerer godt som arbeidsspråk, hvor de språklige utfordringene ikke nødvendigvis er like store.

Mange ønsker kanskje å bosette seg i Norge etter å ha vært på ferietur, kanskje tatt turen til Nordkapp og opplevd midnattssolen, og er farget av de gode ferieminnene. Da kan det jo hende at noen blir litt overrasket over vinter og mørketid når de først flytter hit. Vi ønsker jo gjerne at de som kommer til Norge blir værende en stund.

Avslutningsvis vil jeg påpeke at det her finnes store muligheter for at utenlandske ingeniører kan tilføre Norge, og ikke minst norske ingeniører, ny kunnskap og kompetanse. Dette kan da være til nytte for alle parter.

- Trond

P.s. Dersom noen ønsker å lese den spanske nyhetssaken, finnes den her.

Industrieventyr

Mineralnæringen kan bli Norges neste store industrieventyr og får i disse dager en ”flying start” med Regjeringens nordområdestrategi. Det er snakk om verdifulle mineraler; kobber, nikkel, jern og gull, i tillegg til mange ulike mineraler vi knapt har hørt om før, men som er viktige bestanddeler i moderne høyteknologisk produksjon.

Regjeringen har bevilget 100 millioner de nærmeste fire årene for å sende geologer ut på leting etter verdifulle ressurser under jorden, og de er allerede godt i gang. Politikerne snakker varmt om denne industrien som skal tilføre landsdelen mange nye jobber, og gjøre det enda mer attraktivt å bosette seg og leve i den nordligste delen av landet vårt i fremtiden.

De tre K-er: Kompetanse, Kompetanse, Kompetanse

Vi husker alle det forrige industrieventyret, olje- og gassnæringen. Det er med stolthet vi kan si at dette ble gjort mulig mye takket være dyktige teknologer og ingeniører. På 1970-tallet og utover gikk ingeniørene i hopetall fra bergverksindustri til det nye eventyret i oljebransjen. Nå trenger mineralnæringen noen av disse heltene tilbake for å realisere potensialet.

Kampen om ingeniørene hardner til. Nye oljefunn øker behovet for flere med teknologisk kompetanse, samtidig som norske kommuner og energibransjen står foran et generasjonsskifte. I dag er det for få ingeniører til å gjøre jobben både i kommunene, i en voksende oljenæring, og i den kommende mineralnæringen. Selv om NITO, sammen med andre aktører, har jobbet intenst med å øke rekrutteringen og redusere frafallet fra utdanningen, har vi fortsatt en lang vei å gå.

Norge trenger en nasjonal plan for rekruttering av ingeniører og teknologer.

På bakgrunn av tidligere undersøkelser gjort i NITOs regi, viser det seg at ungdomen i nord har en langt mindre interesse for realfag og ingeniøryrket. Her må vi ha ny giv! Vi trenger flere ingeniører fra Nord-Norge. Vi trenger flere kvinner til å velge disse yrkene. Vi trenger teknologi og design som obligatorisk fag i ungdomsskolen, slik at flere unge mennesker får prøve ingeniørfaget i praksis før de gjør sine valg for høyere utdanning. Dyktige lærere er en nøkkelfaktor. I dag må lærere selv dekke deler av sin egen etter- og videreutdanning. Jeg synes dette er for viktig til å være avhengig av den enkelte lærers økonomi, og må bli gratis. Uten dyktige forskere, ingeniører og teknologer, vil vi ikke lykkes med å hente ut naturressursene. Så da oppmoder jeg dere; kom med gode forslag til tiltak som vi kan ta med oss videre opp til Regjeringen – vi må vekke politikerne før det er for sent!

- Marit

Et av hovedmålene med denne leksehjelpkampanjen er å rekruttere godt voksne leksehjelpere. Derfor setter vi en ekstra stor pris på at Røde Kors og NITO sammen har tatt kontakt med alle NITOs medlemmer mellom 60 og 70 år. Men når det er sagt vil jeg presisere at alle er velkomne som frivillige leksehjelpere hos Røde Kors, uansett aldersgruppe.

Ingeniører og teknologer har en kunnskap og erfaring som barn- og ungdom som mottar leksehjelp av Røde Kors ofte kan ha god nytte av. Spesielt viktig er det at ingeniører gjerne har litt andre tilnærminger til de realfaglige utfordringene man får på skolen. For er det ikke alltid slik at når vi sitter helt fast med en utfordring, så kan det hjelpe å få forklart ting på en ny måte?

Og kanskje det er nettopp dine erfaringer som vil være med på å vekke engasjementet for realfagene hos en elev. Kanskje er det din påvirkning som bringer frem en av morgendagens ingeniører.

All ungdom ønsker å bli til noe. De har drømmer om fremtiden. Uavhengig av om de får gode karakterer på skolen eller ikke. Røde Kors sine frivillige leksehjelpere er med på å hjelpe ungdommen å mestre sin egen skolehverdag og dermed også til å få oppfylt sine ønsker for fremtiden.

Under lanseringen av leksehjelpkampanjen på mandag kom jeg i prat med en 18 år gamle Ibrahim som går på allmennfaglig påbygning på videregående skole i Oslo. Tidligere har han gått to år på bygg og anlegg og han ønsker å bli byggingeniør når han blir eldre. Han er så god i favorittfaget matte at andre elever ofte kommer til han for å spørre om hjelp. Men samtidig så hender det han trenger hjelp med norsk og da er det godt å vite at hjelpen er nær. Slik er det også for over 1300 skole-elever som har leksehjelp fra Røde Kors over hele landet!

Uansett om det er norsk, matematikk eller naturfag elevene trenger hjelp til har de godt av godt voksne forbilder. Og som jeg fikk erfare denne mandagen, en del av ungdommene som mottar leksehjelp er allerede morgendagens ingeniører.

Røde Kors setter stor pris på at NITO er positive til å hjelpe oss i rekrutteringsarbeidet, og vi ønsker selvfølgelig å invitere spesielt NITOs pensjonistforeninger rundt om i landet til å komme innom våre sentre. Gjerne i form av ekskursjoner og møter. Vi gleder oss til å ta i mot dere!

Du kan lese mer på www.rodekors.no/leksehjelp og melde din interesse for å bli leksehjelper!