Presidentens blogg

Dødens ingeniører – Å si i fra

På Teknisk museum har det nylig åpnet en utstilling som har gjort inntrykk på meg. Utstillingen tar utgangspunkt i maskinfabrikken Topf & Söhne som utviklet og produserte krematorieovner. Firmaet fikk blant annet oppdraget med å levere krematorieovner til tilintelsesgjørelsesleiren Auschwitz-Birkenau. Utstillingen har fått den noe spesielle tittelen Dødens ingeniører. Les mer om utstillingen i Teknisk Ukeblad, Dagbladet og Forskning.no. 

Noe av det verste ved å vandre rundt på utstillingen som ingeniør er å se hvordan konstruksjonen av kremasjonsovner og annet teknisk utstyr ble ansett av ingeniørene i Topf & Söhne som ingeniørfaglige utfordringer. For disse menneskene var teknologien de konstruerte adskilt fra ideen om hva de faktisk skulle brukes til. Altså at teknologi og moral er adskilt fra hverandre. For ingeniørene var hverken antisemitter eller jødehatere. De var bare flinke ingeniører.

Det er uvisst om noen av dem stilte spørsmål ved hva ovnene skulle brukes til, sannsynligvis ikke. Hvorfor skulle de det? Andre mennesker hadde jo som oppgave å definere hva som var rett og galt. Det var de ledende politikerne, embetsverk og militære som best kunne si om noe var uetisk og umoralsk.

Er det slik at vi ingeniører og teknologer har lettere for å gjemme oss bak vår faglighet? At vi anser oss selv mer som instrumenter enn andre yrkesgrupper? Er det slik at vi som lager maskiner og instrumenter ikke har noe ansvar for hva det er vi steller i stand? Er det bare statslederne som trykker på den røde knappen som har ansvaret? Hva med oss som lagde knappen?

Ingeniører og teknologer har laget atombomber, miner, forurensende transportmidler og mye, mye mer. Svært sjelden har jeg hørt om ingeniører som i det offentlige rom sier “Dette vil jeg ikke være med på”. Opplever ingeniører seg som mer adskilt fra rett og galt fordi vi operer med skruer og muttere, fremfor lovverk og offentlige utredninger? Er det ikke også vårt ansvar å si i fra?